Et steg tilbake eller to steg frem?

Stortinget behandler i disse dager skattemeldingen som kommer til å bestemme skattepolitikken i mange år fremover. Gjennom å senke selskapsskatten og øke utbytteskatten flytter regjeringen skattebyrden fra virksomhetene og over på deres – norske - eiere.  Det er et farlig høyt spill og et langt steg tilbake når man vet hvor avhengige norske små og mellomstore virksomheter er av kapital fra norske eiere. Aksjonærforeningen krever at aksjesparere skal slippe økt utbytteskatt.

Et steg tilbake

Vi risikerer en smertefull kapitalflukt til utlandet som ikke på noen måte kompenseres ved ny kapital fra utenlandske investorer ettersom slik kapital nesten utelukkende tilflyter de aller største selskapene. Regjeringen prøver seg med påstanden om at kombinasjonen senket selskapskattesats og øket utbytteskattsats vil medføre et skattenivå for utbytter i fremtiden lik 2015-nivå. Det hadde vært sant dersom hele selskapskatteletten kom eierne og ingen andre til gode. Men det gjør den jo ikke. 

Hvorfor vil regjeringen øke utbytteskatten?

Begrunnelsen for det som kalles "oppjustering av utbytter" er at når man reduserer selskapsskatten så antar man at fristelsen for folk som eier den bedriften de jobber å ta ut utbytte i stedet for lønn, øker. Det som kalles inntektskifte. Noen studie av hvor mye inntektskifte en reduksjon av selskapsskatten vil utløse finnes ikke. Ei heller noen analyse av hvor skadelig inntektskifte måtte være. Så for å forhindre noe man ikke vet hvor skadelig er, så øker man for sikkerhets skyld skatten på alle og alles aksjeinntekter. Prisen er naturligvis redusert kapitaltilgang for norsk næringsliv. Og det skremmende er at den prisen er den blåblå regjeringen beredt til å betale. Det lover ikke godt. Men det er Stortinget som har det avgjørende ordet og der aner vi en gryende innsikt om at dersom man vil stimulere nordmenn til å investere mer i norsk næringsliv, så må man ta noen grep.

Et steg frem?

Er formueskatten på vei ut? Mye kan tyde på det. Vi leser at stortingsflertallet vurderer et

Svein Flåtten (H) nestleder i finanskomiteen har en jobb å gjøre

forslag om å fjerne formueskatten på all annen formue enn privatpersoners realkapital, dvsboliger, hytter, biler mm. Om forslaget går igjennom innebærer det i realiteten slutten på den særnorske og med god grunn mye utskjelte formueskatten. Endelig en god nyhet for mange aksjesparere. Og et steg frem for kapitaltilgangen til et næringsliv i omstilling. Om det er nok til å kompensere for øket utbytteskatt er ikke godt å vite, men er det det så har man altså tatt et steg tilbake og et frem og er dessverre ikke nærmere målet om økte investeringer i norsk næringsliv. 

To steg frem?

Men slett ikke alle aksjesparere har glede av at formueskatten forsvinner. Hver eneste aksjesparer rammes imidlertid av øket skatt på utbytte. Den typiske aksjesparer - 350.000 aksjonærer bare i børsnoterte selskaper og mer enn en million andelseiere i aksjefond - kan ikke inntektskifte, men får økt skatt likevel. Det er:

ulogisk å øke skatten for å hindre aksjesparere i å inntektskifte ettersom de ikke under noen omstendigheter kan inntektskifte

urimelig at avkastningen på sparepenger som er investert i aksjer eller aksjefond skal beskattes strengere enn bank- og obligasjonsrenter og andre kapitalinntekter

uheldig fordi det kommer til å fremme skatteplanlegging og salg av spareprodukter hvis eneste formål er å gjøre aksjeinntekter om til kapitalinntekter i skattemessig forstand

uforståelig med tanke på regjeringens uttalte ambisjon om å øke småinvestorers eierskap i norske bedrifter og de negative signaler man sender om aksjesparing

unødvendig ettersom det er så lett å lage en regel som fritar de aller fleste aksjesparere fra en  skatteøkning som ikke er ment å ramme dem.

Aller helst ser vi naturligvis at hele tanken om oppjustering av utbytte forkastes, men dersom så ikke skjer forventer vi at alle Stortinget tilhengere at et spredt privat eierskap - og de er i flertall - tar konsekvensen av det og ser til at vanlige aksjesparere skjermes.

Derfor foreslår Aksjonærforeningen at utbytter og gevinster som stammer fra børsnoterte aksjer eller fra aksjefond og som tilfaller privatpersoner, skal unntas oppjustering.

En slik regel er utvetydig, enkel å utforme, forstå og praktisere for alle involverte. Den er dessuten umulig å omgå, samt gjenoppretter langt på vei prinsippet om at avkastning på sparekapital skal beskattes likt uansett hvordan den er investert. Ettersom den bare gjelder privatpersoner vil provenyeffekten (skatteinngangen) bli begrenset. Dessverre omfatter den ikke unoterte aksjer, men vi er åpne for å diskutere en annen og videre avgrensning forutsatt at den er like utvetydig. Vi tror en slik regel er innen rekkevidde og gjør hva vi kan for tidsnok å overbevise finanskomiteens medlemmer om fornuften og viktigheten av en slik regel.

To steg frem heller enn ett tilbake.

Gjennom både å vedta fjerning av formueskatten og avgrensning av oppjustering av utbytteskatten, kan Stortinget gjøre regjeringens ene steg tilbake om til to viktige steg frem.

Når et selskap vil strykes fra børs

Fra tid til annen opplever vi at selskaper søker om å bli strøket fra børsnotering til tross for at det har hundrevis av aksjonærer som ønsker seg det vern en børsnotering innebærer. EVRY er et ferskt eksempel og i disse dager vurderer det danske selskapet Serendex Pharmaceuticals (SENDEX) som er notert på Oslo Axess, det samme. 

Kan du som småaksjonær gjøre noe for å forhindre at et selskap blir strøket? Den gode nyheten er: Ja, det kan du.

La oss først se på EVRY-eksempelet:

EVRY søkte som kjent i fjor om å bli strøket fra børsnotering siden en majoritetseier alene eide 88 pst. Oslo Børs sa med sin kunnskap om og nærhet til markedet nei. Først og fremst fordi de mer enn 600 aksjonærene i selskapet hadde krav på det vern en børsnotering innebærer. EVRY klaget imidlertid og fikk medhold av Børsklagenemnden - et organ oppnevnt av Finansdepartementet og betydelig fjernere markedets puls.

Nemden la stor vekt på at ingen småaksjonærer hadde stemt mot da man besluttet å søke strykning på ekstraordinær generalforsamling. Selv om ikke småaksjonærene hadde kunnet påvirke selve generalforsamlingsvedtaket, hadde en markert motstand fra deres side sendt et sterkt signal som Oslo Børs (og eventuelt børsklagenemden) i sin tur hadde måttet ta hensyn til da søknaden om strykning ble behandlet. I en undersøkelse foretatt etter at vedtaket om strykning var fattet, svarte mer enn to hundre EVRY-aksjonærer at de var imot strykning. Mye taler for at dersom disse hadde tatt konsekvensen av sitt standpunkt og stemt mot på den eneste arenaen som virkelig teller, nemlig generalforsamlingen, så hadde EVRY fremdeles vært notert i dag.

Småaksjonærer kan altså neppe forhindre at et selskap vedtar å søke om å bli strøket, men motstand på generalforsamlingen kan forhindre at børsen innvilger søknaden.

Moralen er:

Er du Serendex-aksjonær og ønsker fortsatt børsnotering må du uttrykkelig stemme mot forslaget om å søke strykning når det behandles på ekstraordinær generalforsamling 9. februar. Hvordan du går frem dersom du ikke vil ta turen til Danmark, fremkommer av innkallingen. At du ikke kan forhindre vedtaket betyr ingenting for jo flere som stemmer mot - det var ved årsskiftet 330 aksjonærer i selskapet - jo større er sannsynligheten for at børsen i sin tur avslår søknaden fra selskapet.

Og det er jo det som teller.

Flere på banen mot Regjeringens skattediskriminering

Verdipapirfondenes forening (VFF) har endelig kommet på banen med synspunkter som Aksjonærforeningen har fremmet - med få, men hederlige unntak nokså alene - helt siden det ble kjent at regjeringen ville innføre en "straffeskatt" på aksjeinntekter. Du kan lese VFF's utspill på E24 her. Godt å se at flere som til nå har vært tause endelig tar bladet fra munnen. 
Regjeringen foreslår jo en straffeskatt på alle aksjeinntekter for å hindre at folk som eier den bedriften de jobber i skal ta ut lønnen sin i form av utbytte. At de aller, aller fleste aksjonærer og absolutt alle aksjefondsandelseiere ikke kan inntektskifte, bryr vår borgerlige regjering seg ikke om. Alle skal straffeskattes.
Da finanskomiteen på Stortinget holdt høring om dette, var det bare Aksjonærforeningen og AksjeNorge som benyttet anledningen til å slå et slag for at alle som ikke kan inntektskifte heller ikke skal omfattes av skatteøkningen.
Og av alle organisasjoner som ga innspill til Regjeringen i forkant av skattemeldingen ("alle" var med) var det bare Skattedirektoratet og Aksjonærforeningen som talte småinvestorenes sak gjennom å foreslå modeller for avgrensning av skatteøkningens virkeområde. 
Regjeringen hørte dessverre ikke på oss. Men nå ligger skattemeldingen på Stortingets bord så la oss virkelig håpe at man der har virkelighetsforankring nok til å gjøre det. Det vil vi få vite i løpet av vinteren for meldingen skal etter planen vedtas i begynnelsen av mars. 
Kjenner du en stortingsrepresentant, så ring henne eller ham!!

Fra mageplask til svalestup?

Halvannen million aksje- og aksjefondssparere får økt skatt på sparingen sin. Det står ikke svart på hvitt noe sted, men når man finleser statsbudsjett og tilhørende dokumenter nøye så fremgår det at alle aksjeinntekter (i statsbudsjettet kalt «utbytter mv») skal oppjusteres med faktor 1,15 før de tillegges alminnelig inntekt og beskattes som sådan. Et formidabelt mageplask som lett kan forvandles til et vakkert svalestup.

(Innlegget er i forkortet form publisert i Dagens Næringsliv 12. november 2015.)

En aksjegevinst på 10.000 kroner skal mao tillegges en liksominntekt på 1.500 kroner og vips så er det 11.500 kroner som skal beskattes. Faktoren skal økes år for år slik at aksjesparere i 2018 skal betale 32% skatt på sin avkastning, mens de med utleieboliger f.eks slipper unna med 22% kapitalskatt på inntektene sine.

Selskapsskatten foreslås senket til 22%. Det er utmerket. Det gir større overskudd etter skatt og flere penger for selskapene til å investere i egen bedrift. Alternativt mer utbytte til store og små eiere som kan reinvesteres i ny verdiskapende virksomhet. Men regjeringen ser også at når den senker selskapskatten til 22% og lar utbytteskatten følge med ned, så blir det mer fristende for folk som jobber i et selskap de selv eier, å ta ut lønn i form av lavt beskattet utbytte enn høyt beskattet arbeidsinntekt. For å gjøre slik "inntektskifting" mindre fristende oppjusterer man utbytter. 

Smart, men bare tilsynelatende, for ikke en gang regjeringen er overbevist om at det er særlig virkningsfullt. Den skriver nemlig at oppjusteringen bare vil redusere inntektskifting «noe».  Man forslår altså et tiltak som kanskje vil ramme dem det er ment å ramme «noe» vel vitende (?) om at de som først og fremst og helt sikkert vil bli rammet fullt ut, er det store antallet aksje- og aksjefondseiere som ikke kan inntektskifte. Dette henger ikke på greip.

Faksimile fra Dagens Næringsliv

Man skulle tro at en regjering som i sin politiske plattform skriver at den vil «øke småsparernes eierskap i norske bedrifter» ville gjøre noe for nettopp det; å øke småsparernes eierskap. Men nei. Ikke regjeringen Solberg. Man stimulerer ikke småinvestorer til å investere i norsk verdiskaping gjennom skjerpet beskatningen. 345 000 aksjonærer i børsnoterte selskaper kommer ikke til å bli flere av at aksjeinntekter beskattes hardere enn alle andre kapitalinntekter.

Genuint dårlig idé
Men hvordan kan en regjering som sier at den vil øke småspareres eierskap i norske bedrifter komme på en så genuint dårlig idé som dette. Begrunnelsen om å forhindre inntektskifting er et formidabelt mageplask. Småsparere kan ikke inntektskifte. Regjeringen gjør likevel ikke noe forsøk på å komme opp med en annen og mer relevant begrunnelse. Det er en sterk indikasjon både på at det ikke finnes noen god begrunnelse og på at man verken har hatt småsparere eller sin egen ambisjon om maktspredning og mangfoldig eierskap i tankene de siste to årene.

Løsningen
Trøsten er at dette stygge mageplasket lett kan omgjøres til et vakkert svalestup. Vi beskrev hvordan da vi deltok på finanskomiteens høring om statsbudsjettet for et par uker siden: Behold oppjustering av aksjeinntekter, men hold alle aksjeinntekter som ikke kan inntektskiftes utenfor. Kall dem gjerne «passive eierinntekter» og beskatt dem som det de er, nemlig kapitalinntekter! Slik kan både inntektskifting motarbeides og småsparernes eierskap økes. Og det er bra, for et næringsliv - og ikke minst et næringsliv i omstilling - står alltid sterkere med opinionen i ryggen.

Om ikke regjeringen kan eller vil se at avkastning på sparepenger plassert i aksjer eller aksjefond er kapitalinntekter og ikke arbeidsinntekter, så setter vi vår lit til at et stortingsflertall i den pågående behandlingen av statsbudsjettet, kan få den på rett spor.

Skattereformen diskriminerer aksjesparere

Regjeringen har gang på gang har forsikret oss om at de ønsker å øke folk flests deltakelse på eiersiden i norsk næringsliv. Det skulle man ikke tro når man leser dagens forslag til nytt skatteopplegg. For heller ikke denne gangen gjør den noe som helst for å levere på denne gode ambisjonen. Tvert om. 

Mens skatt på for eksempel renteinntekter og inntekter av utleiebolig foreslås redusert - i første omgang til 25 prosent, men til 22 prosent i 2018) så velger regjeringen å gå i motsatt retning når det gjelder det den kaller "utbytter mv". Begrepet omfatter ikke bare aksjeutbytter, men også gevinster ved salg av aksjer (også børsnoterte) og aksjefondsandeler. Slike inntekter skal i 2016 multipliseres med 1,15 før de beskattes. Det legges med andre ord opp til en diskriminering av aksjesparere som er helt ubegripelig og mer begripelig blir det dessverre ikke når en leser begrunnelsen.

Regjeringen viser nemlig til at med senket selskapsskatt blir det mer fristende for folk som jobber i en virksomhet de eier å ta det som i virkeligheten er lønn ut som aksjeutbytte. Ingen tvil om at det er riktig. Men de aller, aller fleste av oss som eier aksjer eller aksjefondsandeler er ikke en situasjon der vi kan "inntektskifte". Likefullt skal vi betale for at betydelig færre ikke skal fristes til å snyte på skatten.

Slik kan vi ikke ha det. Så stol på at vi i Aksjonærforeningen vil gjøre vårt - i høringer og møter med politikere - for å dreie forslaget i aksjespareres favør. Skal "utbytter mv" særbeskattes, så må i det minste inntekter fra aksjefond og børsnoterte aksjer holdes utenom. 

Byråkratenes aksjeeie

Kan en næringspolitiker som anbefaler sine kolleger å ikke investere i norsk næringsliv fortsatt kalle seg næringspolitiker? Neppe, Geir Pollestad (Sp) bør søke seg til en annen komité.

Mer enn middels konspiratorisk anlagt

Innlegg Dagens Næringsliv
1. oktober 2015

Stortingsrepresentant Geir Pollestad (Sp) mener ifølge DN 29/9 at det bør være like store krav til åpenhet om aksjeeie for departementsråder og statssekretærer som for stortingsrepresentanter og statsråder. Det er det ikke vanskelig å være enig i. Verre blir det når Pollestad mener at de samme personene bør holde seg helt unna enkeltaksjer. Skremmende blir det når man tar i betraktning at det er lederen for Stortingets næringskomité som snakker. 

Den ytterste leverandør av gode rammebetingelser for norsk næringsliv bør være opptatt av at flest mulig bidrar med interesse, innsikt og sparepenger i utviklingen av det verdiskapende Norge. Også toppbyråkrater. At stortingsrepresentanter og departementenes politiske ledelse også viser tro på og interesse for norsk næringsliv, er naturligvis heller ikke av veien. At en fremstående næringspolitiker heller ser at disse investerer i fond, som i henhold til statistikk fra Verdipapirfondenes forening sender de aller fleste pengene utenlands, er oppsiktsvekkende. 

Med nye regler om åpenhet og eksisterende regler om habilitet, må man være mer enn middels konspiratorisk anlagt for å frykte at disse vil svikte partiprogram, instrukser og etiske retningslinjer for å mele sin egen kake. Det er tvert om større grunn til å bekymre seg over at politikere og byråkrater eier så lite i norsk næringsliv. Hvilken kompetanse har de da på å gi de beste rammebetingelser for såvel næringsliv som aksjesparing. 

HLNG OG forskjellsbehandling

At børsnoterte selskaper skal behandle sine aksjonærer likt er en selvfølge. Både lovverk og børsens egne regler er soleklare på at forskjellsbehandling som ikke er saklig begrunnet ut fra selskapets og aksjonærenes felles interesse ikke er tillatt. Höegh LNG Holdings (HLNG) har etter vår mening gått over streken.

Styret ved Oslo Børs vedtok nylig å ilegge SpareBank 1 Østfold Akershus et overtredelsesgebyr på 480.000 kroner for brudd på nettopp denne bestemmelsen. Noe i samme retning fortjener Höegh LNG Holdings (HLNG) for måten de gjennomførte sin rettede emisjon 9. september. Aksjonærforeningen anmodet den gangen børsen om å se på saken. Etter børsstyrets vedtak om overtredelsesgebyr er vår anmodning blitt enda mer relevant og aktuell og vi avventer spent børsens vurdering.

En viktig konsekvens av prinsippet om likebehandling er jo eksisterende aksjonærers fortrinnsrett til å tegne nye aksjer ved kapitalutvidelser. En rett som HLNG overlegent satte til side da de nylig vedtok og gjennomførte en rettet emisjon mot et fåtall eksisterende aksjonærer og utenforstående investorer. Ingen uvanlig fremgangsmåte og ofte akseptabel dersom man har en saklig begrunnelse for forskjellsbehandlingen og man signaliserer en reparasjonsemisjon som gir de øvrige aksjonærene mulighet til å delta på like vilkår. I dette tilfellet er det ikke presentert noen form for begrunnelse – verken saklig eller usaklig - og noen reparasjonsemisjon ble det ikke lagt opp til.

Emisjonskursen landet på 122,- etter en bookbuildingsprosess dvs. 6,- under sluttkurs dagen før. I utgangspunktet en pen rabatt. I alle fall om kursnivået hadde holdt seg. Eller steget. Nå ville imidlertid virkeligheten og markedet noe annet. For den fordelen man hadde tiltenkt «de utvalgte» rant ut i sanden siden aksjen raskt falt under emisjonskurs. Dermed var på den annen side en mulighet til å få tegne aksjer til 122,- i en reparasjonsemisjon ikke mye verd. Men at aksjen skulle falle til under emisjonskurs, var neppe et scenario man la til grunn da man vedtok emisjonen – og forskjellsbehandlingen. 

En svenskevits utenom det vanlige

I vår ble DNB og deretter Nordea tatt på fersken i å føre mer enn hundre tusen kunder bak lyset. Mistanken om skapindeksering hadde vært der lenge, men så satt Finanstilsynet foten ned. Meget bestemt. DNB og Nordea fikk stå der med skammen og love bod og bedring.  For fondene har blitt billigere og forvaltningen bedre. Men noe tilbakebetaling til lurte kunder, er det ikke snakk. Bare et løfte om ikke å svindle mer i fremtiden. Men så til det overskriften antyder!

Finansinspektionen skyddar storbankernas fuskfonder 

Det skriver Carl Rosén som er VD for Aktispararna (foto) i svenske Dagens Nyheter.

Carl Rosén Foto Fredrik Stehn

I Sverige har man nemlig hatt samme mistanken lenge og da en sjef i fondskjempen Robur plumpet ut med sannheten: nemlig at et av deres «folkefond» ikke hadde nubbsjans til å slå den indeksen de tok seg meget godt betalt for å slå. Da var katta ute av sekken og det svenske tilsynet Finansinspektionen (FI) var nødt til å se på om det virkelig er like ille i Sverige som i Norge. Og det er det. Antakelig mye verre. For FI’s utredning avdekket en rekke stygge overtramp, men – tro det eller ei - nekter å offentliggjøre den avslørende rapporten. Den er nemlig hemmeligstemplet fordi innholdet kan få innvirkning på de berørtes forvalternes forretningsvirksomhet! 

Blir en finansaktør -i alle fall dersom det er en storbank - tatt for regelrett fusk i Sverige så ser altså tilsynsorganet (tilsynsorganet!) til at fusket hemmeligholdes. For ellers kunne jo kundene gå hen å velge forvaltere som ikke fusker. Og hvordan skulle det ta seg ut?!?

Hvorfor blir ikke folk opprørt av fondsbløffen?

Finanstilsynet tok nylig landets største aksjefondsforvalter, DNB Asset Management, med buksene nede. De hadde på langt nær levert den aktive forvaltningen kundene var lovet og som fondet tok seg betalt for. Det kalles skapindeksering på godt norsk og skapindeksering er ikke annet enn ren og skjær svindel på enda bedre norsk.

– Våre forvaltere gjør valg hver eneste dag, og noen ganger gjør de feil valg, sier DNB's konserndirektør Rathke til DN.no i dag.

Nåvel. Vi kan alle gjøre feil "noen ganger", men når forvaltere av nesten 8 milliarder av 127.000 spareres sparekroner gjør det konsekvent og i fem år (!) er det mildest talt påfallende at ingen internt i DNB grep inn før Finanstilsynet gjorde det. Trolig var det å ikke gripe inn et bevisst valg fra ledelsen. Alternativet er at de sov i timen. Begge deler burde lede til at DNBs renommé som aksjefondsforvalter ble rasert.

Men det ser ikke ut til å være tilfellet. For minst like påfallende er det at de 127.000 lurte småsparerne ikke har reagert på at DNB urettmessig har forsynt seg av sparepengene deres. Hvorfor?

Neppe fordi de synes det er OK å bli svindlet. Snarere fordi de ikke opplever at de er blitt det. Eller ikke har forstått det. For kundene har jo faktisk hatt en pen avkastning i perioden. At det skyldtes markedsutviklingen som DNB neppe kan ta æren for og at den burde vært mye bedre dersom DNB hadde holdt det de lovet, tenker nok de færreste på. Blant annet fordi de ikke aner hva forvalteren faktisk har tatt seg betalt. Rett og slett fordi DNB, i dette tilfellet, aldri gir opplysninger om det beløpet. En underkommunisering av kostnadsaspektet som åpenbart har fått ønsket effekt. En ukritisk kundemasse. En nesten bevisstløs kundemasse man kan melke år ut og år inn for honorarer man ikke har gjort seg fortjent til.

DNB Asset Management lover bot og bedring. Honorarene reduseres og mer aktiv forvaltning loves. Alexandra Morris - en kvinne med vel dokumentert integritet - hentes fra Odinfondene. Fremtiden ser mao lysere ut for DNBs fondskunder. Men å kompensere allerede lurte kunder vil de ikke gjøre. Det synes vi at kundene bør kreve.

Passiv eierinntekt

Vi har liten tro på at Scheelutvalget vil få gjennomslag for sitt forlag om å øke skatten på aksjeutbytter og gevinster på aksjer og aksjefond - det utvalget kaller eierinntekter - fra dagen 27 prosent til 41 prosent. Men skulle forslaget mot enhver formodning likevel vinne frem, så har vi i vårt høringssvar til Finansdepartementet lansert et forslag som langt på vei vi moderere de skadelige effekter en slik omlegging vil få for den vanlige småinvestor. 
Forslaget vårt går i korthet ut på at privatpersoners eierinntekter knyttet til børsnoterte aksjer og til aksjefond kalles "passiv eierinntekt" og beskattes på samme måte som andre kapitalinntekter (f.eks. renter), det vil si med en skattesats som er den samme som skattesatsen for alminnelig inntekt. Med en slik justering av forslaget til Scheel vil skatten på inntektene fra børsnoterte aksjer og fra aksjefond bli redusert fra dagens 27 prosent til 20.
Les hele høringssvaret her .

Får kundene pengene sine tilbake, DNB?

Finanstilsynet har påvist det mange har mistenkt, nemlig at landet største aksjefondsforvalter har ført sine kunder bak lyset gjennom å ta betalt for en tjeneste de ikke har levert. Men får kundene pengene sine tilbake?

Aksjefondet DNB Norge forvalter mer enn 7 milliarder kroner for mer enn 120 000 sparere. Sparere som betaler nøyaktig seks ganger (!) så høye honorarer som de omlag 6 000 som har plassert pengene sine i DNBs indeksfond – uten å få mer igjen for pengene. Jeg har tidligere uttalt at skapindeksering er ren og skjær svindel. Det står jeg ved.

Finanstilsynet skriver blant annet at “forvaltningen har ligget tett opp mot referanseindeksen, mens fondet er tilbudt og priset som et aktivt forvaltet fond. Finanstilsynet finner dette kritikkverdig og i strid med kravene til god forretningsskikk. Kritikken forsterkes i lys av fondets betydelige størrelse, at fondet er rettet inn mot ikke-profesjonelle investorer, og det faktum at foretaket har opprettholdt en årlig fast forvaltningsgodtgjørelse som ikke forsvarer hvordan fondet reelt sett er blitt forvaltet og tilbudt”.

At Finanstilsynet nå tar tak i dette, hedrer dem. Det fortjener sparerne og det fortjener ikke minst de mange i forvalterskaren som tross alt gjør en seriøs jobb.

DNB får seg en stygg ripe i lakken, men det er sparerne som er taperne. På flere måter. Mange vil nok ønske å flytte sine investeringer fra DNB Norge, men oppdage at de er fanget av skattereglene. For selv om de reinvesterer hele beløpet hos en forvalter som tar aktiv forvaltning på alvor eller i et indeksfond, må de nemlig betale skatt på en eventuell gevinst ved innløsning av DNB Norge. Nok et bevist på at dagens skatteregler hemmer konkurransen mellom fondene og nok et argument for Aksjonærforeningens forslag (KLAS) om at aksjeinntekter skal være skattefrie så lenge de reinvesteres i aksjemarkedet.

Nå pålegger Finanstilsynet DNB å endre praksis, alternativt å prise DNB Norge slik de priser sitt indeksfond. Vel og bra og lenger har vel ikke tilsynet myndighet til å gå. Men hva med alle de hundretalls millioner kroner som DNB urettmessig har belastet sine kunder i årenes løp?

Å kreve disse tilbakebetalt bør være en god sak for Forbrukerrådet!

Det nytter å ta opp kampen!

Jeg vet ikke om du er blant de mer enn en million av oss som sparer i aksjefond. I så fall har du nylig fått årsoppgave fra fondsforvalter som forteller deg akkurat det de vil at du skal vite, men slett ikke alt du bør få vite. 

Faksimile Finansavisen 260115

Kommer oppgaven fra DNB f.eks så oppgir den hvilke fond du eier andeler i, antall andeler, kurs, markedsverdi, skattepliktig rente/utbytte, realisert gevinst/tap og likningsverdi. Men ikke et eneste ord om at de har tatt seg rikelig betalt for å gjøre forvalterjobben. Ikke uttrykt i kroner å øre. Ikke engang uttrykt i prosent! 

Og det verste er at myndighetene ikke pålegger dem å gjøre det heller! Jeg kjenner ikke til andre (regulerte ) bransjer der kunden er fratatt retten til faktura eller kvittering. Det er først når man ser hva man har betalt at man får en oppfordring til å vurdere om tjenesten er verd prisen - og vurdere alternativer. Dagens ordning beskytter mao fondene både mot konkurranse fra andre spareformer og mot konkurranse seg i mellom. Men fondsforvaltning er ingen vernet bedrift! 

Aksjonærforeningen har skrevet om dette tidligere og Finanstilsynet ser problemet, men sleper føttene etter seg slik vi ser det. Det gledelige er imidlertid at fondenes egen forening etterhvert har fremmet et forslag for Finanstilsynet som langt på vei tilfredsstiller våre krav. Så om vi skal tro tilsynet så har vi fått det som vi vil innen året er omme.

Fondsforvaltere som er stolte av det de utretter for kundene sine kan med rak rygg fortelle hva de tar seg betalt. Så hvorfor denne påfallende underkommunisering?

«JA til kjøp av Norge»

Hovedregelen i norsk næringsliv bør være privat eierskap. Statlig eierskap bør begrunnes. Der er vår forening helt på linje med Regjeringen. Derfor har den vår fulle tilslutning når den legger opp til å redusere eierskap som ikke kan begrunnes godt nok. Men vi hadde nok håpet at når de først skred til verket, så hadde de gjort det med en større respekt for, og betydelig bedre beredskap til å møte, den motstanden de visste ville komme. Ikke minst ettersom den ikke uventet baserer seg minst like mye på følelser som på saklig argumentasjon. Når argumentene blir tynne, tyr man til slagord som «NEI til salg av Norge». 

Statlig nedsalg må bli mer enn symbolpolitikk. Det må settes inn i en større sammenheng og Regjeringen har selv i sin politiske plattform angitt flere gode ambisjoner som kan bidra til å støtte opp om nedsalg. Blant annet at den vil at flere småinvestorer og ansatte skal eie mer i flere selskaper. Nok en god ambisjon som dessverre har fått en dårlig start.

Ved børsnoteringen av Entra benyttet man bonusaksjer som «lokkemiddel» for å få flere småsparere inn på eiersiden. Et virkemiddel som når formålet er å nå nye grupper til å spare i aksjer, ikke bare er en gammel idé, men også en veldokumentert dårlig løsning. De aller fleste småinvestorer som benyttet seg av Entra-tilbudet var da også sparere som allerede hadde et etablert forhold til aksjesparing.

Vi har advart mot å starte et nedsalg av statlig eide aksjer uten å ha en god plan for hvordan så viktige prosesser kan forankres hos og omfavnes av allmennheten. For nedsalg åpner blant annet helt unike muligheter for staten til å ta aktive grep for også å øke småinvestorenes eierskap. Så når Monica Mæland & Co nå midt i all motgangen i alle fall har fått fullmakt til å selge seg med i Telenor, er vi spent på hvordan planen ser ut.  Skal vi endelig få et eksempel på «Nye ideer, bedre løsninger»? Det er lov å håpe. Skal inngrodde fordommer mot aksjesparing overvinnes, gjelder det å tenke nytt. Helt nytt. Det skal ikke stå på Aksjonærforeningen for vi har en rekke innspill vi skal dele med Næringsdepartementet.

I stedet for det nesten bakstreverske «NEI til salg av Norge», kunne det ha vært fristende å slå et slag for det mer offensive «JA til kjøp av Norge», men det er jo et slagord vi har levd etter alt for lenge. Dessverre. Med skattesystemet som aktiv pådriver har vi kjøpt stadig større biter av Norge i form av fast eiendom og allerede skapte verdier. I stedet for å stimulere til kjøp av stadig større, flere og dyrere boliger og hytter, burde skattesystemet oppfordret oss til å investere i hver vår bit av det Norge som skal skape fremtidens verdier og velferd. Næringslivet. Så i den forstand stiller vi oss gjerne bak slagordet: «JA til kjøp av Norge».

Per, Pål og Espen Aksjeladd

Til tross for massiv og vedvarende uflaks når det gjelder «timing», kan aksjesparing lett knuse banksparing på avkastning. Stikkord er blant annet langsiktighet og regelmessighet. Kan dette eksempelet bli det som endelig omvender de mange som tror at sparing i enkeltaksjer er for risikabelt for folk flest? Tror du det, så del gjerne dette med "tvilere".

Det er alltid opp til den enkelte å velge sin investeringsstrategi. At ikke alle tenker likt, men agerer etter egne forutsetninger og forventninger, sikrer jo dynamikken i markedet. Noen vil og kan ta risiko, mens det for andre passer best å velge en mer forsiktig strategi. 
Som en støtte for den siste gruppen har Aksjonærforeningen for lengst trukket opp noen retningslinjer som er lette å følge. Denne bloggens lesere er ganske sikkert fortrolig med våre 7 gylne regler. Kvintessensen i disse er at dersom man over tid sparer jevnt og trutt i en bredt sammensatt, men håndterbar portefølje av veldrevne selskaper innen ulike bransjer, så er det veldig vanskelig å mislykkes. 

Aksjesparerne Per, Pål og Espen Aksjeladd
La oss se på det tenkte, men realistiske eksempelet som beskriver brødrene Aksjeladd og deres spareadferd:
Ungguttene bestemte seg høsten 2004 å bli aksjesparere. Fra og med da og mange år fremover skulle de spare 5.000 kroner hver i aksjemarkedet. De leste Aksjonær-foreningens 7 gylne regler og bestemte seg for at alle skulle plassere 1.000 kroner hvert år i de samme fem selskapene. Når på året handlene skulle gjennomføres var derimot opp til hver og én å bestemme. 
Valget falt på fem veldrevne selskapene innen ulike bransjer og med en forretningsmodell som de kunne forstå, nemlig Telenor, Statoil, Yara, Hydro og DNB. Fordelen med disse er at de også er likvide aksjer som veldig mange følger. Helt i tråd med de 7 gylne reglene.


Per – den uengasjerte.
Per var positiv til aksjesparing, men syntes ikke han hadde verken tid eller lyst til å forsøke å «time» det beste investeringstidspunktet så han bestemte seg for å gjøre alle sine 5 plasseringer på én og samme dag og valgte for enkelhetens skyld sin egen bursdag 1. november. Som sagt så gjort, sa gutten.

Pål – med maksimal og notorisk uflaks
Pål hadde derimot dessverre større tiltro til sin egen evne til «timing». Dessverre, fordi det raskt skulle vise seg at han har notorisk og maksimal uflaks. Til tross for at et børsår har om lag 250 børsdager, klarer han konsekvent å kjøpe sine aksjer på den dagen i året da de er som aller dyrest. Ikke bare én gang, men alle fem gangene i alle de elleve årene som sparingen så langt har pågått! En prestasjon som statistisk langt overgår sjansen for å få 7 rette på Lotto - pluss drømmegevinsten! Så bar det avsted.

Espen - med maksimal og notorisk flaks
Espen derimot kan med god grunn stole på sin «timing» -evne. Når Pål konsekvent velger de verste dagene å investere i, så klarer Espen det nøyaktig motsatte. Alle hans 55 plasseringer gjøres på den dag de respektive aksjene noterer årsbunn. En flaks som burde kunne målbinde en hvilken som helst prinsesse.

Status etter drøyt 10 år.
La det være sagt med en gang. Dersom guttene ikke hadde kjøpt aksjer for pengene sine, men like jevnt og trutt satt pengene i banken, ville de etter rente og skatt, sitte igjen med en banksaldo på 61.900 kroner. Det tilsvarer en gjennomsnittlig årlig avkastning etter skatt på 2,1%.

I løpet av disse vel 10 årene har brødrene kjøpt aksjer 11 ganger i hvert av de 5 selskapene og det sier seg selv – guttenes evne til «timing» tatt i betraktning - at verdien på deres porteføljer avviker en god del fra hverandre. 

Det er interessant å se at den helt uengasjerte Per som gjør alle sine aksjekjøp på 1. november år ut og år inn helt uten å bry seg hvordan stemningen i markedet er, har klart seg veldig bra. Hans portefølje er nå verd 82.500 kroner i dag. En årlig gjennomsnittlig avkastning på 6,5%. Betydelig over det han ville fått med risikofri banksparing selv om man tar i betraktning at han har en latent skatt dersom han vil selge alle aksjene i dag. Men det vil verken han eller brødrene hans. De har fulgt sin langsiktige sparestrategi trofast i alle disse årene og det vil de fortsette med.

Ikke overraskende er det Espens portefølje som er mest verd i dag. De 55.000 kronene han har plassert i årenes løp har vokst til 111.400 kroner. En pen avkastning, men til tross for hans utrolige flaks har han ikke hatt en avkastning på mer enn 10,7%.

Mest påfallende er det likevel at Pål, trolig den som er dårligst i hele verden på «timing», tross all elendighet i dag har aksjer verd 68.000 kroner. En grei avkastning på 3,3% og altså klart bedre enn det banksparing hadde gitt ham.

Moralen er
Du trenger ikke være ekspert for å spare sikkert og lønnsomt i aksjer! 
Tvert om. Så lenge du følger disse enkle prinsippene (som dessuten er veldig enkle å følge!) så kan du lett få din del av aksjemarkedets meravkastning. Se bare så bra det gikk med Per. Og om du vil prøve å "time" aksjekjøpene dine slik Pål og Espen gjorde så skal du altså vite at om det går aldri så galt, så får du neppe dårligere avkastning enn i banken. 

Vi har i eksempelet valgt ut fem selskaper som alle har en tillitvekkende historikk, de representerer vidt forskjellige bransjer og det er god likviditet i aksjene deres hvilket sikrer en god prising. Utvalget kunne sett helt annerledes ut, men så lenge man legger de samme kriterier til grunn, reduserer man risikoen betydelig. 

Noen premisser:
Vi har lagt utbyttejusterte kurser fra Oslo Børs til grunn. Vi har dessuten tatt utgangspunkt i at hver av de 55 aksjekjøpene er blitt belastet med en fast kurtasje på 45 kroner pr kjøp. AKSJER i tabellene viser det antall aksjer innen hvert selskap som er generert i perioden. For enkelthetens skyld har vi mao oversett at aksjer ikke kan handles i desimaler. KURS er børskurs pr 3. november 2014. Ved beregningen av LATENT SKATT har vi beregnet, noe upresist, en skjermingsrente for hele perioden.
Den bankrente som er benyttet er gjennomsnittlig nominell bankrente de respektive år iht Statistisk Sentralbyrå.

Tre krav til Statsbudsjettet

I morgen deltar Aksjonærforeningen på Stortingets finanskomiteens høring i forbindelse med Regjeringens forslag til statsbudsjett. Vi kommer ikke til å legge skjul på at vi er skuffet over at man ikke bruker budsjettet til å markere endring i politikk og vilje til å innfri på de gode løfter som ble gitt i den politiske plattformen – den såkalte Sundvolden-erklæringen. 

For oss aksjesparere kunne dette budsjettet like gjerne vært skrevet av en rødgrønn regjering. Så det er mye å gripe tak i, men vi har valgt først å fremst å fremme disse kravene for Stortinget:

1.     KLAS - Aksjeinntekter som reinvesteres i aksjemarkedet må fritas for skatt

Høyre lovet «Nye ideer, bedre løsninger». Aksjonærforeningen har servert dem nettopp det i form av forslaget - som herved oppjusteres til kravet - om at skattelovens fritaksmetode også må kunne brukes av personlige sparere. Fritaksmetoden fremmer fornuftige investeringsbeslutninger. Skatt betales på aksjeinntekter først når de brukes til annet enn fortsatt aksjesparing. At fritaksmetoden er et gode som skal forbeholdes de som kan og vil etablere egne aksjeselskaper, var vanskelig nok å forstå under et sosialistisk regime. Etter å ha lest Sundvolden-erklæringen med dens mange gode ambisjoner og fagre løfter, er det enda vanskeligere å forstå under dette.

Dersom det mot formodning er slik at Finansdepartementet kvier seg for å fjerne dagens ubegrunnede forskjellsbehandling bør Stortinget manne seg opp å vise hvem det er som bestemmer. Ikke minst fordi vårt krav også gir bedre konkurranse i finansmarkedet, det krever ingen endringer i skattesystemet og det koster ikke Staten noe.

2.     Fordobling av sparebeløpet for ansattes aksjesparing.

I Sundvolden-erklæringen står det at man vil «Endre skattereglene for å stimulere ansattes medeierskap». Et år senere er temaet ikke berørt i statsbudsjettet. En unnlatelsessynd stortingsflertallet ikke bør leve med. Det finnes all tenkelig dokumentasjon både her hjemme og internasjonalt på at medeierskap virker positivt inn på bedriftenes verdiskaping. I dag kan ansatte kjøpe aksjer i og av egen bedrift med 20 % rabatt. Rabatten for dog ikke overstige 1.500 kroner. Max sparing innenfor denne ordningen er mao 7.500 kroner. Dette beløpet har stått uendret siden 1999 og må økes. Vårt krav er at det som et første steg i prosessen med å «Endre skattereglene for å stimulere ansattes medeierskap» vedtas en fordobling til 15.000 kroner pr år.

3.     Redusere likningsverdi på børsnoterte aksjer til 80% av markedsverdi.

Å investere i eiendom premieres med uforholdsmessig gunstige skattebetingelser. Med synkende og etter hvert fjernet (?) formueskatt vil dagens skjevhet der bolig og hytte aldri får en likningsverdi høyere enn 30 prosent av markedsverdi mens aksjer aldri lavere enn 100%, forsvinne. Å komme den utviklingen i møte med å gjeninnføre en 20%-rabatt på børsnoterte aksjer vil sende et veldig tydelig signal om at Regjeringen faktisk tror på sine egne ambisjoner om å øke småsparernes eierskap i norske bedrifter.