Ønsker dialog med Finansdepartementet

Dagens Næringsliv publiserte 9. januar mitt innlegg om den aksjesparekonto regjeringen innfører i løpet av året. Konklusjonen er at ordningen er god (skulle bare mangle at vi synes det ettersom den nesten er en blåkopi av den ordningen vår forening har jobbet og lobbet for i mer enn ti år), men at den kan bli bedre. Det vi etterlyser er at ordningen skal omfatte reinvestering av utbytter og ikke bare gevinster. Dessuten vil vi at avkastningen fra aksjesparekontoen skal skattlegges på lik linje med hvordan avkastningen fra andre sparekontoer skattlegges, dvs uten såkalt oppjustering.

I dagens avis kommer statssekretær Jørgen Næsje (FrP) i Finansdepartementet med et tilsvar som har utløst følgende epost blant annet med en  forespørsel om å få i stand et møte:

Statssekr. Jørgen Næsje

Statssekretær Jørgen Næsje
Hei. Jeg leser med stor interesse ditt tilsvar til mitt innlegg i Dagens Næringsliv forleden. Fint at vi er enige om at ordningen er god. Jeg tror også at vi kan klare å bli enige om at den kan bli enda bedre.

Vi ville derfor sette stor pris på en samtale med politisk ledelse i departementet om dette spesielt og om den langsiktige aksjesparingens betydning og betingelser mer generelt, og ser frem til et forslag om møtetidspunkt.

At departementet mener at beskatning av utbytte reiser flere problemstillinger knyttet til EØS-reglene og skatteavtalene fremgår av statsbudsjettet for 2017. Det er riktig at det reiser enkelte problemstillinger, men det virker påfallende defensivt bare å fastslå dette uten å gjøre konstruktive forsøk på å finne gode løsninger som gjør det mulig å inkludere utbytter - og dermed fullt ut levere på det som er Stortingets egentlige intensjon med ordningen. Vi har innspill på dette området som vi håper departementet vil lytte til.

I ditt tilsvar skriver du at "Bangstad (kritiserer) at uttak fra aksjesparekontoen skattlegges på samme måte som avkastning på aksjer som eies direkte". Det jeg kritiserer er jo ikke at avkastningen fra aksjesparekontoen skattlegges på samme måte som annen aksjeavkastning, men at den skattlegges annerledes en avkastningen fra andre sparekonti. Å skattlegge avkastning på sparekapital plassert i aksjer og aksjefond for å forhindre inntektskifting er i beste fall ulogisk. Særlig i en situasjon der man ønsker mer langsiktig aksjesparing.

med vennlig hilsen
Bernt Bangstad, styreleder


Så får vi se hva et slik møte kan avstedkomme.
Fortsettelse følger,

Et steg tilbake eller to steg frem?

Stortinget behandler i disse dager skattemeldingen som kommer til å bestemme skattepolitikken i mange år fremover. Gjennom å senke selskapsskatten og øke utbytteskatten flytter regjeringen skattebyrden fra virksomhetene og over på deres – norske - eiere.  Det er et farlig høyt spill og et langt steg tilbake når man vet hvor avhengige norske små og mellomstore virksomheter er av kapital fra norske eiere. Aksjonærforeningen krever at aksjesparere skal slippe økt utbytteskatt.

Et steg tilbake

Vi risikerer en smertefull kapitalflukt til utlandet som ikke på noen måte kompenseres ved ny kapital fra utenlandske investorer ettersom slik kapital nesten utelukkende tilflyter de aller største selskapene. Regjeringen prøver seg med påstanden om at kombinasjonen senket selskapskattesats og øket utbytteskattsats vil medføre et skattenivå for utbytter i fremtiden lik 2015-nivå. Det hadde vært sant dersom hele selskapskatteletten kom eierne og ingen andre til gode. Men det gjør den jo ikke. 

Hvorfor vil regjeringen øke utbytteskatten?

Begrunnelsen for det som kalles "oppjustering av utbytter" er at når man reduserer selskapsskatten så antar man at fristelsen for folk som eier den bedriften de jobber å ta ut utbytte i stedet for lønn, øker. Det som kalles inntektskifte. Noen studie av hvor mye inntektskifte en reduksjon av selskapsskatten vil utløse finnes ikke. Ei heller noen analyse av hvor skadelig inntektskifte måtte være. Så for å forhindre noe man ikke vet hvor skadelig er, så øker man for sikkerhets skyld skatten på alle og alles aksjeinntekter. Prisen er naturligvis redusert kapitaltilgang for norsk næringsliv. Og det skremmende er at den prisen er den blåblå regjeringen beredt til å betale. Det lover ikke godt. Men det er Stortinget som har det avgjørende ordet og der aner vi en gryende innsikt om at dersom man vil stimulere nordmenn til å investere mer i norsk næringsliv, så må man ta noen grep.

Et steg frem?

Er formueskatten på vei ut? Mye kan tyde på det. Vi leser at stortingsflertallet vurderer et

Svein Flåtten (H) nestleder i finanskomiteen har en jobb å gjøre

forslag om å fjerne formueskatten på all annen formue enn privatpersoners realkapital, dvsboliger, hytter, biler mm. Om forslaget går igjennom innebærer det i realiteten slutten på den særnorske og med god grunn mye utskjelte formueskatten. Endelig en god nyhet for mange aksjesparere. Og et steg frem for kapitaltilgangen til et næringsliv i omstilling. Om det er nok til å kompensere for øket utbytteskatt er ikke godt å vite, men er det det så har man altså tatt et steg tilbake og et frem og er dessverre ikke nærmere målet om økte investeringer i norsk næringsliv. 

To steg frem?

Men slett ikke alle aksjesparere har glede av at formueskatten forsvinner. Hver eneste aksjesparer rammes imidlertid av øket skatt på utbytte. Den typiske aksjesparer - 350.000 aksjonærer bare i børsnoterte selskaper og mer enn en million andelseiere i aksjefond - kan ikke inntektskifte, men får økt skatt likevel. Det er:

ulogisk å øke skatten for å hindre aksjesparere i å inntektskifte ettersom de ikke under noen omstendigheter kan inntektskifte

urimelig at avkastningen på sparepenger som er investert i aksjer eller aksjefond skal beskattes strengere enn bank- og obligasjonsrenter og andre kapitalinntekter

uheldig fordi det kommer til å fremme skatteplanlegging og salg av spareprodukter hvis eneste formål er å gjøre aksjeinntekter om til kapitalinntekter i skattemessig forstand

uforståelig med tanke på regjeringens uttalte ambisjon om å øke småinvestorers eierskap i norske bedrifter og de negative signaler man sender om aksjesparing

unødvendig ettersom det er så lett å lage en regel som fritar de aller fleste aksjesparere fra en  skatteøkning som ikke er ment å ramme dem.

Aller helst ser vi naturligvis at hele tanken om oppjustering av utbytte forkastes, men dersom så ikke skjer forventer vi at alle Stortinget tilhengere at et spredt privat eierskap - og de er i flertall - tar konsekvensen av det og ser til at vanlige aksjesparere skjermes.

Derfor foreslår Aksjonærforeningen at utbytter og gevinster som stammer fra børsnoterte aksjer eller fra aksjefond og som tilfaller privatpersoner, skal unntas oppjustering.

En slik regel er utvetydig, enkel å utforme, forstå og praktisere for alle involverte. Den er dessuten umulig å omgå, samt gjenoppretter langt på vei prinsippet om at avkastning på sparekapital skal beskattes likt uansett hvordan den er investert. Ettersom den bare gjelder privatpersoner vil provenyeffekten (skatteinngangen) bli begrenset. Dessverre omfatter den ikke unoterte aksjer, men vi er åpne for å diskutere en annen og videre avgrensning forutsatt at den er like utvetydig. Vi tror en slik regel er innen rekkevidde og gjør hva vi kan for tidsnok å overbevise finanskomiteens medlemmer om fornuften og viktigheten av en slik regel.

To steg frem heller enn ett tilbake.

Gjennom både å vedta fjerning av formueskatten og avgrensning av oppjustering av utbytteskatten, kan Stortinget gjøre regjeringens ene steg tilbake om til to viktige steg frem.

Tre krav til Statsbudsjettet

I morgen deltar Aksjonærforeningen på Stortingets finanskomiteens høring i forbindelse med Regjeringens forslag til statsbudsjett. Vi kommer ikke til å legge skjul på at vi er skuffet over at man ikke bruker budsjettet til å markere endring i politikk og vilje til å innfri på de gode løfter som ble gitt i den politiske plattformen – den såkalte Sundvolden-erklæringen. 

For oss aksjesparere kunne dette budsjettet like gjerne vært skrevet av en rødgrønn regjering. Så det er mye å gripe tak i, men vi har valgt først å fremst å fremme disse kravene for Stortinget:

1.     KLAS - Aksjeinntekter som reinvesteres i aksjemarkedet må fritas for skatt

Høyre lovet «Nye ideer, bedre løsninger». Aksjonærforeningen har servert dem nettopp det i form av forslaget - som herved oppjusteres til kravet - om at skattelovens fritaksmetode også må kunne brukes av personlige sparere. Fritaksmetoden fremmer fornuftige investeringsbeslutninger. Skatt betales på aksjeinntekter først når de brukes til annet enn fortsatt aksjesparing. At fritaksmetoden er et gode som skal forbeholdes de som kan og vil etablere egne aksjeselskaper, var vanskelig nok å forstå under et sosialistisk regime. Etter å ha lest Sundvolden-erklæringen med dens mange gode ambisjoner og fagre løfter, er det enda vanskeligere å forstå under dette.

Dersom det mot formodning er slik at Finansdepartementet kvier seg for å fjerne dagens ubegrunnede forskjellsbehandling bør Stortinget manne seg opp å vise hvem det er som bestemmer. Ikke minst fordi vårt krav også gir bedre konkurranse i finansmarkedet, det krever ingen endringer i skattesystemet og det koster ikke Staten noe.

2.     Fordobling av sparebeløpet for ansattes aksjesparing.

I Sundvolden-erklæringen står det at man vil «Endre skattereglene for å stimulere ansattes medeierskap». Et år senere er temaet ikke berørt i statsbudsjettet. En unnlatelsessynd stortingsflertallet ikke bør leve med. Det finnes all tenkelig dokumentasjon både her hjemme og internasjonalt på at medeierskap virker positivt inn på bedriftenes verdiskaping. I dag kan ansatte kjøpe aksjer i og av egen bedrift med 20 % rabatt. Rabatten for dog ikke overstige 1.500 kroner. Max sparing innenfor denne ordningen er mao 7.500 kroner. Dette beløpet har stått uendret siden 1999 og må økes. Vårt krav er at det som et første steg i prosessen med å «Endre skattereglene for å stimulere ansattes medeierskap» vedtas en fordobling til 15.000 kroner pr år.

3.     Redusere likningsverdi på børsnoterte aksjer til 80% av markedsverdi.

Å investere i eiendom premieres med uforholdsmessig gunstige skattebetingelser. Med synkende og etter hvert fjernet (?) formueskatt vil dagens skjevhet der bolig og hytte aldri får en likningsverdi høyere enn 30 prosent av markedsverdi mens aksjer aldri lavere enn 100%, forsvinne. Å komme den utviklingen i møte med å gjeninnføre en 20%-rabatt på børsnoterte aksjer vil sende et veldig tydelig signal om at Regjeringen faktisk tror på sine egne ambisjoner om å øke småsparernes eierskap i norske bedrifter.

Taust statsbudsjett

Statsbudsjettet som Siv Jensen la frem i dag reflekterer ikke et eneste sted Regjeringens gode ambisjon om å øke småinvestorenes eierskap i norsk næringsliv. 

Her hadde man en unik mulighet til å følge opp Sundvolden-erklæringen. Man kunne kunngjort at Regjeringen vil avsette ressurser for å identifisere og utvikle tiltak som er egnet til å få flere sparere til å nyte godt av den meravkastningen direkte aksjesparing tilbyr. Slik Aksjonærforeningen har foreslått. Men de gjorde det ikke. En slik taushet lover ikke godt. 

Dersom man fra næringsdepartementets side mener at man har slått et slag for mangfold på eiersiden gjennom å tilby småinvestorer som kjøper Entra-aksjer bonusaksjer, blir vi oppriktig skuffet. Det er veldig lite som tyder på at et slik tilbud vil lokke andre enn oss som allerede er fortrolige med aksjer som spareform. Vi har gjentatte ganger understreket for departementet at dersom man ønsker å oppnå resultater på dette området, ja så må man også være villige til å tenke nytt. Derfor fortsetter vi å etterlyse en Medeierskapsmelding!

En større skattereform på gang
At Regjeringen forholder sg taus når det gjelder rammebetingelser for aksjesparing generelt overrasket oss ikke. Der håper og tror vi at man vil komme sterkere tilbake senere siden Finansdepartementet har uttalt at Scheel-utvalgtes innstilling som kommer mot slutten av året vil bli fulgt opp med en større skattereform som vil omhandle endringer på spareområdet blant annet når det gjelder privat aksje og fondssparing. Da vil også vurderingen av KLAS-modellen til Aksjonærforeningen bli ferdig.
Så på det området får man smøre seg med tålmodighet,

KLAS - en delseier for Aksjonærforeningen

For to år siden la finansminister Sigbjørn Johnsen vårt forslag (KLAS) om skattemessig likebehandling av aksjonærer på is. Begrunnelsen var tynn og vi har ikke villet gi oss! Forslaget var for godt - og riktig - til det. Nå ser det ut til at kampen kan krones med hell. I alle fall dersom det blir regjeringsskifte til høsten.

Les hva vi har sakset fra de borgerlige medlemmene i finanskomiteens merknader til den såkalte Perspektivmeldingen 2013 som ble publisert i går:

Skisse som beskriver KLAS-modellen

«Komiteens medlemmer (fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre) mener at spredning av makt og selveierdemokrati er viktige verdier i det norske samfunnet. Det betyr at ikke for mye kapitalmakt bør være konsentrert på for få hender, ei heller statens hånd. Det er også et ideal av hver enkelt borger skal ha muligheter til å øve innflytelse på sin egen hverdag, både privat og i arbeidslivet. Å bedre vanlige privatpersoners muligheter til sparing og arbeidstakernes muligheter for eiermessig medbestemmelse over egen bedrift vil styrke disse verdiene.

Disse medlemmer mener det er et paradoks at mens forholdene aldri tidligere har ligget bedre til rette for privat aksjesparing, er det en nedgang både i antall private aksjonærer og andelen av verdiene på Oslo Børs som eies av norske privatpersoner. I dag eies bare 3,7 pst. av markedsverdiene på Oslo Børs av norske privatpersoner, en reduksjon fra 5,4 pst. i 2002. Antall private aksjonærer på Oslo Børs har i løpet av den samme tiårsperioden falt moderat fra 371 000 til 356 000 iflg. tall fra Oslo Børs og Verdipapirsentralen. Makten konsentreres på færre personer, og færre får forståelse for betydningen av investeringer i egenkapital.Disse medlemmer viser til forslag om Konti for Langsiktig Aksjesparing (KLAS) i Dokument 8:43 S (2009–2010). KLAS er en modell skissert av Oslo Børs, Verdipapirsentralen og Aksjonærforningen. Modellen går ut på at personlige aksjesparere på en ubyråkratisk måte skal få noen av de fordeler som profesjonelle investorer får gjennom sine investeringsselskaper og fritaksmetoden.»

Det er vanskelig å tolke dette på annen måte enn at et regjeringsskifte til høsten vil gi oss KLAS og større politisk forståelse for at næringslivet trenger vanlige eiere av kjøtt og blod. Som du og jeg.

SEB's Investment Outlook March 2013  

Finanskrisen på 1-2-3

Finanskrisen sett med Sigbjørn Johnsen & Co sine øyne.

En fagøkonoms bekjennelser

Når de økonomiske utsiktene synes strammere enn et altfor lite belte på en overvektig kropp, trenger man «ammo» for å møte slike tider med et bredt smil av dødsforakt. Derfor spurte vi en av landets mest erfarne på dette feltet. Ingen ringere enn Norges finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap).

Hvordan vil verdensøkonomien påvirke Norges økonomiske politikk fremover?

Norge har en utstrakt samhandel med omverdenen. Mens norske virksomheter produserer varer og tjenester som etterspørres i andre land, importerer vi tilbake en rekke varer og tjenester vi selv har behov for. Handelen gjør det mulig for oss å satse på områder der vi er gode, slik at vi får mer ut av våre samlede ressurser. Dette har gitt et godt grunnlag for å utvikle det velferdssamfunnet vi har i dag.

Samtidig innebærer vårt omfattende økonomiske samkvem med andre land at vi påvirkes av det som skjer rundt oss, på godt og vondt. Dette kom godt fram under den sterke konjunkturoppgangen fram til og med 2007, men vi merket også problemene da den internasjonale finanskrisen ga oss det sterkeste tilbakeslaget i internasjonal økonomi siden andre verdenskrig. Finansmarkedene fungerer bedre, og både handel og økonomisk aktivitet tar seg opp. Mens tilbakeslaget i verdensøkonomien førte til et fall i etterspørselen etter norsk eksport, vil lysere utsikter ute påvirke norsk økonomi positivt framover.

Selv om vi nå ser tegn til at det nå går den riktige veien, er usikkerheten fortsatt stor. Det vil den trolig være en tid framover i denne stortingsperioden.

På hvilken måte er den norske økonomien rustet til å takle finanskrisen?

Den relativt sett gode utviklingen i norsk økonomi sammenliknet med andre land skyldes flere forhold. Høy aktivitet i oljesektoren har bidratt til å holde etterspørselen etter varer og tjenester fra fastlandsøkonomien oppe, samtidig som norske banker har klart seg bra. De sektorer som internasjonalt er blitt hardest rammet av tilbakeslaget, som produsenter av biler og elektronikk, utgjør en liten del av norsk industri.

De raske og målrettede tiltakene for å bedre bankenes likviditet og evne til å yte kreditt sammen med svært ekspansiv penge- og finanspolitikk har også bidratt vesentlig til den relativt sett gunstige utviklingen i norsk økonomi. Siden mange norske husholdninger har flytende rente på sine lån, slår en endring i styringsrenten relativt raskt ut i innenlandsk etterspørsel.

Hvordan er vår tids finanskrise annerledes enn krisen på 90-tallet?

Bankkrisen på 1990-tallet og finanskrisen den senere tiden var to helt forskjellige kriser. Myndighetenes håndtering har derfor også vært forskjellig i disse to periodene.

På 1990-tallet hadde vi en norsk bankkrise, der norske myndigheter gikk inn på eiersiden av flere store banker for å sikre videre drift. Selv om den finanskrisen vi har vært gjennom de siste par årene også har rammet det norske finansielle systemet, har de norske bankene denne gang klart seg bra. Det har først og fremst vært en internasjonal finanskrise, der myndighetene både i USA og i flere europeiske land har måttet ty til redningsaksjoner overfor banker og finansinstitusjoner.

De internasjonale finansmarkedene er svært integrert i hverandre, der banker driver virksomhet i flere land og i stor grad finansierer sin virksomhet utenfor hjemlandets grenser. Den generelle tillitssvikten som oppsto under finanskrisen begrenset derfor også norske bankers tilgang på finansiering, selv om de i utgangspunktet var solide. Regjeringen og Norges Bank har bidratt til å bedre tilgangen på finansiering for bankene gjennom bl.a. Regjeringens bytteordning og ekstraordinære tilførsler av likviditet fra Norges Bank. Regjeringen opprettet også Statens finansfond og Statens obligasjonsfond for å bedre kredittflyten mellom banker, husholdninger og bedrifter. Disse tiltakene har virket, og markedene fungerer nå tilnærmet normalt igjen.

For å dempe virkningen på realøkonomien og norske arbeidsplasser ble både finans- og pengepolitikken dreid i kraftig ekspansiv retning.  

Hvilken utfordring vil bli den største for deg som finansminister i denne perioden?

Norge har klart seg bedre gjennom finanskrisen og tilbakeslaget i verdensøkonomien enn de fleste andre industriland. Mens våre handelspartnere opplevde en BNP-nedgang på over 3 pst., var nedgangen i norsk økonomi på 1,5 pst. Nedgangen hadde særlig sammenheng med svak utvikling i 4. kvartal 2008 og 1. kvartal 2009. Gjennom resten av 2009 var det moderat oppgang i verdiskapingen i fastlandsøkonomien.

Også i Norge har sysselsettingen falt og arbeidsledigheten økt, men utslagene har likevel vært nokså moderate sammenliknet med situasjonen hos våre handelspartnere. Arbeidsledigheten lå nokså stabilt rundt 3¼ pst. gjennom 2009, og etter fire kvartaler med nedgang flatet sysselsettingen ut.

Selv om Norge har klart seg relativt bra, er ikke bildet like positivt i alle deler av økonomien. Enkelte næringer, særlig konkurranseutsatte virksomheter, har blitt hardt rammet av tilbakeslaget i internasjonal økonomi. Fra 4. kvartal 2008 til 4. kvartal 2009 falt sysselsettingen i industrien med nesten 16 000 personer. Med et høyt kostnadsnivå i utgangspunktet har bortfall av etterspørsel og fall i prisene på verdensmarkedet gjort mange eksportrettede virksomheter i Norge sårbare for en styrking av kronekursen.

Hensynet til konkurranseutsatt sektor er derfor svært viktig for meg og Regjeringen fremover. Vi vil føre en forsvarlig politikk som legger til rette for en stabil utvikling i økonomien. Det er viktig at alle elementer i den økonomiske politikken virker sammen for å få dette til, og finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken er sentrale pilarer.

I Nasjonalbudsjettet 2010 understreket regjeringen behovet for raskt å vende tilbake til 4 prosentbanen for bruk av oljeinntekter etter hvert som veksten tar seg opp og utsiktene bedres. [I sin politiske plattform sier Regjeringen det som følger: «Når veksten i økonomien tar seg opp, må bruken av oljeinntekter igjen tilsvare realavkastningen av Statens pensjonsfond utland. …»] Dette vil bidra til å dempe behovet for Norges Bank til å øke renten framover og det vil bidra til at ikke kronen styrkes ytterligere. Samtidig må vi unngå at lønnsveksten forverrer konkurranseevnen til norske bedrifter ytterligere som følge av høyere lønnsvekst i Norge enn hos våre handelspartnere. Lønnsoppgjørene er partenes ansvar.

Hvordan stiller du deg til handlingsregelen?

Det etablerte rammeverket for den økonomiske politikken i Norge bidrar til en stabil utvikling for norsk økonomi, med handlingsregelen for budsjettpolitikken, fleksibelt inflasjonsmål i pengepolitikken og pensjonsfondsmekanismen der vi sparer i utlandet gjennom Statens pensjonsfond som viktige elementer. Regjeringen legger vekt på videreføre dette.

Handlingsregel er en regel for en gradvis og forutsigbar innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi, tilsvarende den forventede avkastningen av Statens pensjonsfond utland. Samtidig åpner regelen for at vi kan bruke mer enn den forventede avkastningen i perioder med lav økonomisk vekst og stigende arbeidsledighet i Norge, mens vi i gode tider skal bruke mindre. Handlingsregelen sikrer også at de som kommer etter oss får ta del i oljeformuen.

Den friheten handlingsregelen gir brukte vi i fjor da det var stor fare for at den internasjonale finanskrisen kunne ramme norsk økonomi og norske arbeidsplasser hardt. På samme måte er det riktig nå, og i tråd med handlingsregelen, å bringe oljepengebruken tilbake til banen for forventet avkastning av Pensjonsfondet utland, den såkalte 4 pst.-banen.

Handlingsregelen legger til rette for en stabil utvikling i norsk økonomi på kort sikt samtidig som den støtter hensynet til senere generasjoner og bærekraften i offentlige finanser. Praktiseringen av handlingsregelen fra år til år avhenger i større grad av den økonomiske situasjonen det aktuelle året enn av hvem som til enhver tid sitter som finansminister i den rød-grønne regjeringen.

Hvilke råd kan finansministeren gi til de som venter seg en strammere økonomi?

·         Hvis mulig: Spar ved å betale ned på lånet.

·         Vurder å avtale en fastpris på husbyggingen.

·         Lag budsjett: Lag en oversikt over inntekter og utgifter hver måned. Man vet som regel hva man får inn, men det er ikke alltid man har oversikt over hva som går ut.

·         Sett dere inn i forskjellen på annuitets- og serielån og velg det som gir mest stabilitet.

·         Forutsigbarhet i denne fasen av livet er viktig. Fast månedlig betaling gir forutsigbarhet.

·         Selv betaler jeg faste avdrag. Det gir en god oversikt over månedlige utgifter.

·         Sørg for eierskifteforsikring når huset skal selges.

·         Sjekk prisen på strømleverandør, forsikring og lån - bruk nettet aktivt. Som forbrukere har dere mye makt. Sammenlign priser på internett - for eksempel på Finansportalen.no.

·         Ikke vær for trofast mot én bank. Bruk en bank som gir deg gode råd.

·         Lån aldri 100 prosent av eiendommens verdi. Å låne mellom 60 og 80 prosent er best. Noen låner mer enn pantet på boligen er verd. Hvis boligprisene faller, får de da store problemer.

·         Spar penger til barna hvis det er mulig.

Til slutt: beskriv hvordan myndighetene best kan forvalte norsk økonomi for fremtiden?

Samarbeid for arbeid. Den viktigste oppgaven for Regjeringen blir å legge til rette for en økonomisk politikk som kan oppfylle generasjonskontrakten. Generasjonskontrakten tar utgangspunkt i at vi har ulike behov i ulike faser av livet, samt at vi bidrar på ulik måte i livsløpet. I tidligere tider ble dette ofte uttrykt som: «Yt etter evne og få etter behov». Det handler om hvordan velferden skal finansieres i et lengre perspektiv.

Verdien av vår samlede arbeidsinnsats – nå og i framtida - utgjør om lag 80 pst. av vår nasjonalformue. Pensjonsfondet og verdien av de gjenværende olje- og gassreservene på norsk sokkel utgjør på sin side i underkant av 10 pst. av denne formuen. Disse tallene illustrerer viktigheten av at vi lykkes i å ta vare på og utvikle arbeidskraften. Dersom vi over tid klarer å øke avkastningen av arbeidskraften med ett prosentpoeng, vil det som en teknisk illustrasjon tilsvare en økt realavkastning av den samlede oljeformuen (inklusive fondet) på 8 prosentpoeng. Det viktigste i denne sammenhengen er at vi må stå lenger i arbeid og at vi må redusere tilstrømmingen av personer til ulike helserelaterte ordninger.

Tidligere finansminister Erik Brofoss sine ord om at: «vi lever ikke av andres, men hverandres arbeid», har fortsatt gyldighet. Brofoss sa også at «Pengenes betydning for vekst og velferd er betydelig overdrevet – det er arbeidskraften som avgjør.» Velstandsøkningen fra tidlig syttitall og framover forklares ofte med at vi etter hvert fikk oljeinntektene inn i norsk økonomi. Dette er imidlertid bare en del av den samlede historien: Oljeinntektene gjorde det mulig å betale for import uten tilsvarende sysselsetting i konkurranseutsatte fastlandsnæringer. Samtidig fikk vi en kraftig oppgang i sysselsettingen i skjermede næringer i takt med at kvinner i økende grad kom inn i det betalte arbeidslivet. I løpet av de vel tretti årene fra 1972 til 2005 økte yrkesdeltakelsen blant kvinner i alderen 25-54 år fra vel 50 pst. til over 80 pst. Et liknende eksempel er den sterke produksjonsveksten fra 2005 som ikke ville vært mulig uten den store arbeidsinnvandringen fra særlig det tidligere Øst-Europa.

Vi går nå inn i en periode der vi ikke kan regne med den samme rikelige tilgangen på arbeidskraft. Årskullene som kommer ut i arbeidsmarkedet vil ikke være store nok til å motvirke at stadig større årskull vil forlate arbeidslivet i den andre enden. Samtidig fortsetter veksten i antallet som forlater arbeidslivet av helserelaterte grunner. I fjor mottok hele 20 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder en helserelatert trygdeytelse eller AFP. Det ligger an til en vedvarende økning i andelen eldre i befolkningen i tiden framover. Børen de som er i arbeid må bære på ryggen for å finansiere velferdsordningene kan rett og slett bli for stor.

Regjeringen vil føre en helhetlig og sammenhengende politikk som tar tak i de betydelige utfordringene i arbeidsmarkedet. En slik politikk må bygge opp under arbeidslinjen fra Solidaritetsalternativet og ha som hovedformål å foredle arbeidskraften for framtida. Vår velferdsmodell hviler på forutsetningen om høy yrkesdeltakelse. Det er arbeidslivet som bærer generasjonskontrakten. Det er ikke oljeformuen som vil avgjøre dette. Forvaltningen av oljeformuen må først og fremst understøtte en langsiktig og bærekraftig økonomisk politikk.

Regjeringen har tatt initiativ til samråd for arbeid for å få dette til. Vi ønsker å samarbeide for arbeid med alle aktører og deltakere i det norske samfunnet i dette prosjektet.

Av: Fredrik Julian Lie-Hagen, Foto: Arbeiderpartiet.