Der Führers væpner

Kruppslektens virke satt definitivt dype spor i europeisk næringslivshistorie.

Kanonkongen: Alfred Krupp.

Da industriell stålproduksjonen var hovedsakelig britisk og noe de aller færreste behersket, sørget en ung smed fra Essen, Friedrich Krupp, for å få kjennskap til idéen. Han var definitivt rett mann til rett tid. For keiser Napoleon Bonaparte ble stadig mer febrilsk i sin rivalisering med Storbritannia, og utlovet sin støtte – mye støtte – under kontinentalblokaden – til den som klarte å produsere stål på kontinentet. Den unge Friedrich grep denne sjansen begjærlig og startet et selskap som senere skulle utgjøre det mektige Krupp-konsernet i 1812. Og i 1816 etter fire års pålydende tap av uhørte mengder blod, svette og tårer lyktes det ham å produsere stål. Senere skulle hans sønn, Alfred, føre farsarven videre – men med en ganske ny vri. For mens hans faderlige opphav stort sett produserte verktøy og deler, satset Alfred på en produksjon som stadig ble mer innbringende – våpen. For ennå var forholdet mellom europeiske nasjoner like godt som forholdet mellom Tom og Jerry. Og våpen ble stadig mer etterspurt. Krupp-konsernet ble hoffleverandør av våpen, særlig til det mektige tyske fyrstedømmet Preussen – og senere til Det tyske keiserdømmet etter samlingen. Krupps våpenproduksjon og Alfred Krupps rennomé, som stadig ble mer synonymt med dødens instrumenter, gjorde at Alfred fikk tilnavnet  «Der Kanonenkönig» - kanonkongen. Et tilnavn som var uhyggelig dekkende.

Keiserlige relasjoner

Alfred Krupps våpenproduksjon la inn gode aksjer da farsarven skulle utdeles. Hans arving, Friedrich Alfred Krupp, arvet ikke bare et konsern i vekst. Men han arvet også et godt forhold til den tyske keiserfamilien. Han var dessuten en god venn av Keiser Wilhelm II, noe som førte bedriften til nye høyder. Selv om han egentlig ville gå andre veier enn familiens suksessoppskrift var basert på, fortsatte våpenproduksjonen. Men også andre nyvinninger kom til, for under Friedrich Alfred Krupp ble dieselmotoren lansert i Europa. Han initierte en rekke andre løsninger som skulle sørge for et strategisk våpen med avgjørende rolle for den tyske krigsmakten – u-båten.

Krupp von Bohlen

Selv om firmaet vokste ytterligere til 45 000 ansatte, var ikke Friedrich Alfred fremmed for det gode liv – som blant annet innebar årlig overvintring på den idylliske italienske øya Capri. Men det skulle vise seg at det skulle dukke opp en stor sky på himmelen. For pressen ble stadig friere og venstresidens tilhengere fikk full uttelling for trykkefriheten. Den sosialdemokratiske Vorwärts avslørte at han skal ha hatt en glupende appetitt på barn og unge menn. Det ble en skandale av dimensjoner. Bedre kunne det kanskje ikke ha vært – takket være det tyske aristokratiets tydelige syn på både homofili og pedofili. Saken fikk mye pressedekning, hvor det ble blant annet kjent at han i kompaniskap med den berømte kunstmaleren Christian Wilhelm Allers skal ha blitt beskyldt for å smugle ungdommer til et hotell i Berlin. Han døde senere samme år av hjerneslag.

Krigens herrer

Da den nye generasjonen Krupp overtok ble den avdøde Krupps svigersønn leder for bedriften. Gustav Krupp von Bohlen und Halbach var ikke bare med på å avgjøre verdenskrigenes krigslykke, men fikk også en skjebne med et lite flatterende endelikt. Opportunistisk nok bidro ikke bare Gustav til å forsyne alle stridende parter med våpen under første verdenskrig, men da Versailles-traktaten påla Tyskland ensidig nedrustning stoppet det ikke Gustav nevneverdig. Han produserte nye flere våpen og klarte utrolig nok å skjule det for alskens øvrighetspersoner fra entente-nasjonene, som vanligvis nøye overvåket desarmeringen. Men det store grepet kom da nazistene kom til makten, og avviste kravene om nedrustning hos de allierte. Gustav Krupp von Bohlen und Halbach begynte en aggressiv nettverksbygging med landets nye makthavere. Spesielt gjorde han sine hoser grønne hos «der Führer». Opptrappingen av produksjonen tok til, men Gustav Krupp von Bohlen und Halbach ble arrestert ved krigens slutt, og måtte gjennom historiens hittil største juridiske regnskapsoppgjør – Nürnberg-prosessen. Den aldrende Gustav Krupp von Bohlen und Halbach ble plassert midt i blant historiske monstre som Hermann Göring, Rudolf Hess, Joachim von Rippentrop, Julius Streicher, generalene Keitel og Jodl, Ernst Kaltenbrunner og flere. Han unngikk straff som følge av en medisinsk undersøkelse som konkluderte at mannen som var anklaget for bruk av slavearbeidere var senil og dermed uskikket til å kunne bli tiltalt og dømt. Selv om han var fri, sørget hans tvilsomme ry (som konsernet fikk svi for) at Krupp var både diskreditert og fikk mye av skylden for krigens grusomheter. Han levde sine siste år, i demens og dårlig helsemessig stilt sengeliggende – pleid av hustruen Bertha. Hans sønn Alfried ble selv dømt til 12 års fengsel for samme tiltale. Og han fikk konsernet på fote igjen, men innså at konsernet måtte moderniseres. Selskapet tok seg opp igjen og fusjonerte med et annet konsern, Thyssen AG. Sammen utgjør de i dag det globale kongleomeratet ThyssenKrupp, bestående av 670 selskaper som produserer komponenter og systemer til blant annet bilindustrien.

Av: Fredrik Julian Lie-Hagen