Straffeskatt uten begrunnelse

Regjeringen vil ha mer langsiktig sparing. Dessuten vil den at folk flest skal spare mer i aksjer. Øke sitt eierskap i norske bedrifter, skrev den i sin politiske plattform. Vel og bra. Ja riktig lovende ble det da finansministeren slo fast at «Vi trenger langt mindre skatt på det vi vil ha mer av». Likevel, til tross for at både logikk og fornuft skulle tilsi at det gikk mot langt mindre skatt på aksjesparing, foreslår regjeringen det stikk motsatte.

Mens skatten på all annen kapitalinntekt senkes til 22% (f.o.m. 2018), tillegges aksjeinntekter en straffeskatt som gir en samlet skattesats på 32% i 2018 og fremover. Dermed kaster man tilsynelatende ubekymret nok et prinsipp over bord, nemlig at ulike spareformer bør behandles likt.

Man begrunner krumspringet med at skatteøkningen vil forhindre det man kaller inntektskifte, at de som selv eier den bedriften de jobber i velger å ta ut vederlag for utført arbeid i form av utbytte heller enn som lønn. Begrunnelsen er heftet med mange svakheter. Den største er at den bare er relevant for de som har en så sterkt eierposisjon at de kan inntektskifte. For det store flertallet aksjonærer og aksjefondsandelseiere – vi snakker blant annet om langt mer enn en million helt alminnelige sparere – er inntektskifte en umulighet. En regel som skal forhindre at du og jeg går hen og gjør det umulige, får et umiskjennelig preg av «God dag mann økseskaft». Kjære finansminister: Det sparende publikum fortjener i anstendighetens navn en bedre begrunnelse for noe som fremstår som en ren straffeskatt.

Å innføre forskjellsbehandling der likebehandling råder er en ganske umoderne øvelse. Det er ikke uten videre opplagt at den som setter pengene sine i banken, låner dem bort eller kjøper en utleiebolig, kan glede seg over markant redusert skatt på avkastningen sin mens de som sparer i aksjer eller aksjefond skal straffes med en like markant skatteøkning. Det må forklares. Signalene – kjøp bolig, selg aksjer og aksjefond – er stikk i strid ikke bare med regjeringens egne prinsipper, men også med sunn fornuft. Kjære finansminister: Hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Og hvorfor akkurat nå i disse krevende tider?

Forskjellsbehandling er og blir en uting. Lovfestet sådan er riktig ille. Den undergraver skattemoralen og i dette tilfellet skaper den en situasjonen som formelig roper på kreative spareprodukter som kan nøytralisere ulikheten. Finansnæringen står alltid parat til å gi sine kunder det lovgiver vil forbeholde andre. Allerede i dag selger den produkter som gjør det som egentlig er aksjeinntekter om til renteinntekter. Og nye produkter vil komme. Å forsøke å stoppe dette bare for å tviholde på en forskjellsbehandling man ikke kan begrunne, er fåfengt og ikke særlig produktivt.

Da er det enklere, smarte og billigere å skrinlegge hele ideen om forskjellsbehandling. Glem forslaget om straffeskatt på aksjeinntekter eller i det minste på aksjespareinntekter. Inntekter som likevel aldri kan inntektskiftes. Som for eksempel utbytter og gevinster som stammer fra børsnoterte aksjer og fra aksjefond. Det finnes enkle måter å gjøre det på som ikke bare er lette å forklare, forstå og administrere, men også umulige å omgå.