onsdag 24. januar 2018

DNB-saken undergraver finanstilsynets rolle

I mars 2015 – etter en lang og grundig granskning av DNB’s forvaltning av såkalt aktive fond konkluderte fagekspertisen i myndighetenes eget tilsynsorgan, Finanstilsynet, med at banken hadde «tatt seg betalt for noe det ikke har levert.». Nesten tre år senere kommer en dommer ved Oslo tingrett frem til stikk motsatte konklusjon: 180.000 «andelseierne (..) har fått den ytelsen de har betalt for.». Et standpunkt som etter vår mening er egnet til å undergrave Finanstilsynets viktige rolle på forbrukerområdet.

Retten mente også andelseierne har hatt krav på - og fått - en grad av aktiv forvaltning som ga dem "en reell mulighet for meravkastning". Vi vil mene at sparere som betaler 1,8 prosent i forvaltningshonorar må kunne ha berettigede forventninger om mer enn bare "reelle muligheter".

Finanstilsynets vedtak i 2015 var overraskende. Ikke fordi konklusjonen var uventet. Snarere tvert om. Fenomenet skapindeksering hadde vært en gjenganger i media og akademia i mange år. Det var det at tilsynet så kraftfullt satte foten ned, som overrasket. DNB ble pålagt å endre forvalteradferd og å senke prisen. Med godt tilslørt skamfølelse fulgte banken pålegget og anket da heller ikke tilsynets vedtak. Men betale tilbake det kundene hadde betalt for mye, kom ikke på tale. 

Noen vil mene at slik innstilling kan bare en dominerende aktør tillate seg. Andre vil mene at uansett hvor mye DNB kjemper for å bli renvasket så har Finanstilsynets reaksjon hatt den lykkelige konsekvens at fondskunder endelig begynner å bli mer kostnadsbevisste. Man kan også som vi mene begge deler.

Vi mener nok at DNB burde bitt i det sure eplet, erkjent at den forvaltningen Finanstilsynet kritiserte ikke er av godt DNB-merke, kompensert kundene og gått videre. Istedet har de satt både ressurser og omdømme inn på å overbevise oss om at selv om de de leverte ikke var bra, så var det bra nok.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar