Interesserte aksjonærer blir passive forbrukere

Den typiske småsparer i aksjemarkedet er ikke lenger en interessert aksjonær og medeier i verdiskapende bedrifter, men en passiv forbruker av finansnæringens ofte overprisede spareprodukter. Slett ikke alle er Røeggen, men felles for dem er at de bidrar til å skape avstand mellom sparer og næringsliv.  

Mens sparernes interesse for bedriftenes langsiktige verdiskaping gradvis erstattes av et snevert fokus på aksjemarkedets avkastningsmuligheter, risikerer nærings-livet å miste en lojal kapitalkilde og en bred nærings-livsvennlig opinion.

Det er blitt uendelig mye enklere, billigere og sikrere å investere i børsnoterte selskapers aksjer. Likevel øker tilsynelatende paradoksalt nok ikke antallet aksjonærer. Eierskapet blir tvert om stadig snevrere idet staten, utlendinger og institusjoner blir mer og mer dominerende. I dag er bare tre prosent av børsformuen på private norske spareres hender uten at det, overraskende nok, bekymrer verken næringsdepartement eller rødgrønne partier. Trenden får fortsette til tross for at de fleste er enige om at næringslivet trenger å ha et bredt spekter av engasjerte eiere i ryggen for å lykkes. Statlig eierskap, utlendinger og institusjonelle eiere, men også et stort innslag av små og store private eiere må til. Eiere laget av kjøtt og blod.

At demokratiseringen av aksjemarkedet ikke har skapt flere aksjonærer skyldes at finansnæringen i løpet av det siste kvarte århundre har lykkes i å skape en illusjon om at det å investere i enkeltaksjer er forbundet med så stor risiko at folk flest bør holde seg unna. Et budskap som dessverre etter hvert har vunnet mer eller mindre allmenn aksept. Til og med mange politikere, journalister og næringslivsledere tror det er sant. Alle de som i samme periode har fulgt og følger sunne prinsipper for god aksjesparing, for eksempel Aksjonærforeningens 7 gylne regler, vet imidlertid bedre. Men langsiktig, regelmessig og innsiktsfull sparing i enkeltaksjer gagner bare spareren selv og selskapene hun investerer i. Ingen mellommenn tjener på slik spareadferd. Derfor står ingen kommersielle krefter klare til å stimulere den.

Vår anbefalte spareadferd har tvert om lenge blitt utfordret av noen sterke trender. Ikke fordi det er en dårlig modell, men fordi den i liten grad har tjent en stadig mer kreativ finansnærings interesser. Én trend er f.eks at meglernes kommersielle interesser taler for mange og hyppige aksjetransaksjoner. Vår grunnidé baserer seg på få, men gjennomtenkte handler. En annen trend står fondsforvalterne for. De lever av at folk ikke føler seg kompetente til å ta egne investeringsbeslutninger. Nok en mismatch i forhold til vår grunnidé.

Hadde flere børsnoterte selskapene aktivt ønsket flere småinvestorer velkommen, kunne situasjonen vært en annen. Men her er vi inne på en tredje trend, nemlig at selskapene med få hederlige unntak tradisjonelt har vært lunkne til småinvestorer. De har vært oppfattet som for ressurskrevende. Et plausibelt argument før, men ikke nå.

Tror man på viktigheten av bred allmenn deltakelse på eiersiden i norske virksomheter, er tiden inne for å ta konkrete grep egnet til å gjøre sparere mer interessert i - og interessante for - næringslivet. Det er uten tvil rom for nytenkning og denne gangen på partenes egne premisser, heller enn på finansnæringens. Et næringsdepartement som kjenner ansvar for en sunn næringsutvikling i Kongeriket bør således invitere selskaper og sparere til sammen å utvikle virkemidler egnet til å knytte næringsliv og sparere tettere sammen på, for alle parter, ressurseffektive måter. Slik kan den direkte aksjesparingen få sin renessanse. Aksjonærforeningen har prosjekter på tegnebrettet som vi med glede utdyper og utvikler i en slik prosess.

Innlegg  Finansavisen av styreleder Bernt Bangstad i 17.april 2012.