Per, Pål og Espen Aksjeladd

Til tross for massiv og vedvarende uflaks når det gjelder «timing», kan aksjesparing lett knuse banksparing på avkastning. Stikkord er blant annet langsiktighet og regelmessighet. Kan dette eksempelet bli det som endelig omvender de mange som tror at sparing i enkeltaksjer er for risikabelt for folk flest? Tror du det, så del gjerne dette med "tvilere".

Det er alltid opp til den enkelte å velge sin investeringsstrategi. At ikke alle tenker likt, men agerer etter egne forutsetninger og forventninger, sikrer jo dynamikken i markedet. Noen vil og kan ta risiko, mens det for andre passer best å velge en mer forsiktig strategi. 
Som en støtte for den siste gruppen har Aksjonærforeningen for lengst trukket opp noen retningslinjer som er lette å følge. Denne bloggens lesere er ganske sikkert fortrolig med våre 7 gylne regler. Kvintessensen i disse er at dersom man over tid sparer jevnt og trutt i en bredt sammensatt, men håndterbar portefølje av veldrevne selskaper innen ulike bransjer, så er det veldig vanskelig å mislykkes. 

Aksjesparerne Per, Pål og Espen Aksjeladd
La oss se på det tenkte, men realistiske eksempelet som beskriver brødrene Aksjeladd og deres spareadferd:
Ungguttene bestemte seg høsten 2004 å bli aksjesparere. Fra og med da og mange år fremover skulle de spare 5.000 kroner hver i aksjemarkedet. De leste Aksjonær-foreningens 7 gylne regler og bestemte seg for at alle skulle plassere 1.000 kroner hvert år i de samme fem selskapene. Når på året handlene skulle gjennomføres var derimot opp til hver og én å bestemme. 
Valget falt på fem veldrevne selskapene innen ulike bransjer og med en forretningsmodell som de kunne forstå, nemlig Telenor, Statoil, Yara, Hydro og DNB. Fordelen med disse er at de også er likvide aksjer som veldig mange følger. Helt i tråd med de 7 gylne reglene.


Per – den uengasjerte.
Per var positiv til aksjesparing, men syntes ikke han hadde verken tid eller lyst til å forsøke å «time» det beste investeringstidspunktet så han bestemte seg for å gjøre alle sine 5 plasseringer på én og samme dag og valgte for enkelhetens skyld sin egen bursdag 1. november. Som sagt så gjort, sa gutten.

Pål – med maksimal og notorisk uflaks
Pål hadde derimot dessverre større tiltro til sin egen evne til «timing». Dessverre, fordi det raskt skulle vise seg at han har notorisk og maksimal uflaks. Til tross for at et børsår har om lag 250 børsdager, klarer han konsekvent å kjøpe sine aksjer på den dagen i året da de er som aller dyrest. Ikke bare én gang, men alle fem gangene i alle de elleve årene som sparingen så langt har pågått! En prestasjon som statistisk langt overgår sjansen for å få 7 rette på Lotto - pluss drømmegevinsten! Så bar det avsted.

Espen - med maksimal og notorisk flaks
Espen derimot kan med god grunn stole på sin «timing» -evne. Når Pål konsekvent velger de verste dagene å investere i, så klarer Espen det nøyaktig motsatte. Alle hans 55 plasseringer gjøres på den dag de respektive aksjene noterer årsbunn. En flaks som burde kunne målbinde en hvilken som helst prinsesse.

Status etter drøyt 10 år.
La det være sagt med en gang. Dersom guttene ikke hadde kjøpt aksjer for pengene sine, men like jevnt og trutt satt pengene i banken, ville de etter rente og skatt, sitte igjen med en banksaldo på 61.900 kroner. Det tilsvarer en gjennomsnittlig årlig avkastning etter skatt på 2,1%.

I løpet av disse vel 10 årene har brødrene kjøpt aksjer 11 ganger i hvert av de 5 selskapene og det sier seg selv – guttenes evne til «timing» tatt i betraktning - at verdien på deres porteføljer avviker en god del fra hverandre. 

Det er interessant å se at den helt uengasjerte Per som gjør alle sine aksjekjøp på 1. november år ut og år inn helt uten å bry seg hvordan stemningen i markedet er, har klart seg veldig bra. Hans portefølje er nå verd 82.500 kroner i dag. En årlig gjennomsnittlig avkastning på 6,5%. Betydelig over det han ville fått med risikofri banksparing selv om man tar i betraktning at han har en latent skatt dersom han vil selge alle aksjene i dag. Men det vil verken han eller brødrene hans. De har fulgt sin langsiktige sparestrategi trofast i alle disse årene og det vil de fortsette med.

Ikke overraskende er det Espens portefølje som er mest verd i dag. De 55.000 kronene han har plassert i årenes løp har vokst til 111.400 kroner. En pen avkastning, men til tross for hans utrolige flaks har han ikke hatt en avkastning på mer enn 10,7%.

Mest påfallende er det likevel at Pål, trolig den som er dårligst i hele verden på «timing», tross all elendighet i dag har aksjer verd 68.000 kroner. En grei avkastning på 3,3% og altså klart bedre enn det banksparing hadde gitt ham.

Moralen er
Du trenger ikke være ekspert for å spare sikkert og lønnsomt i aksjer! 
Tvert om. Så lenge du følger disse enkle prinsippene (som dessuten er veldig enkle å følge!) så kan du lett få din del av aksjemarkedets meravkastning. Se bare så bra det gikk med Per. Og om du vil prøve å "time" aksjekjøpene dine slik Pål og Espen gjorde så skal du altså vite at om det går aldri så galt, så får du neppe dårligere avkastning enn i banken. 

Vi har i eksempelet valgt ut fem selskaper som alle har en tillitvekkende historikk, de representerer vidt forskjellige bransjer og det er god likviditet i aksjene deres hvilket sikrer en god prising. Utvalget kunne sett helt annerledes ut, men så lenge man legger de samme kriterier til grunn, reduserer man risikoen betydelig. 

Noen premisser:
Vi har lagt utbyttejusterte kurser fra Oslo Børs til grunn. Vi har dessuten tatt utgangspunkt i at hver av de 55 aksjekjøpene er blitt belastet med en fast kurtasje på 45 kroner pr kjøp. AKSJER i tabellene viser det antall aksjer innen hvert selskap som er generert i perioden. For enkelthetens skyld har vi mao oversett at aksjer ikke kan handles i desimaler. KURS er børskurs pr 3. november 2014. Ved beregningen av LATENT SKATT har vi beregnet, noe upresist, en skjermingsrente for hele perioden.
Den bankrente som er benyttet er gjennomsnittlig nominell bankrente de respektive år iht Statistisk Sentralbyrå.

Tre krav til Statsbudsjettet

I morgen deltar Aksjonærforeningen på Stortingets finanskomiteens høring i forbindelse med Regjeringens forslag til statsbudsjett. Vi kommer ikke til å legge skjul på at vi er skuffet over at man ikke bruker budsjettet til å markere endring i politikk og vilje til å innfri på de gode løfter som ble gitt i den politiske plattformen – den såkalte Sundvolden-erklæringen. 

For oss aksjesparere kunne dette budsjettet like gjerne vært skrevet av en rødgrønn regjering. Så det er mye å gripe tak i, men vi har valgt først å fremst å fremme disse kravene for Stortinget:

1.     KLAS - Aksjeinntekter som reinvesteres i aksjemarkedet må fritas for skatt

Høyre lovet «Nye ideer, bedre løsninger». Aksjonærforeningen har servert dem nettopp det i form av forslaget - som herved oppjusteres til kravet - om at skattelovens fritaksmetode også må kunne brukes av personlige sparere. Fritaksmetoden fremmer fornuftige investeringsbeslutninger. Skatt betales på aksjeinntekter først når de brukes til annet enn fortsatt aksjesparing. At fritaksmetoden er et gode som skal forbeholdes de som kan og vil etablere egne aksjeselskaper, var vanskelig nok å forstå under et sosialistisk regime. Etter å ha lest Sundvolden-erklæringen med dens mange gode ambisjoner og fagre løfter, er det enda vanskeligere å forstå under dette.

Dersom det mot formodning er slik at Finansdepartementet kvier seg for å fjerne dagens ubegrunnede forskjellsbehandling bør Stortinget manne seg opp å vise hvem det er som bestemmer. Ikke minst fordi vårt krav også gir bedre konkurranse i finansmarkedet, det krever ingen endringer i skattesystemet og det koster ikke Staten noe.

2.     Fordobling av sparebeløpet for ansattes aksjesparing.

I Sundvolden-erklæringen står det at man vil «Endre skattereglene for å stimulere ansattes medeierskap». Et år senere er temaet ikke berørt i statsbudsjettet. En unnlatelsessynd stortingsflertallet ikke bør leve med. Det finnes all tenkelig dokumentasjon både her hjemme og internasjonalt på at medeierskap virker positivt inn på bedriftenes verdiskaping. I dag kan ansatte kjøpe aksjer i og av egen bedrift med 20 % rabatt. Rabatten for dog ikke overstige 1.500 kroner. Max sparing innenfor denne ordningen er mao 7.500 kroner. Dette beløpet har stått uendret siden 1999 og må økes. Vårt krav er at det som et første steg i prosessen med å «Endre skattereglene for å stimulere ansattes medeierskap» vedtas en fordobling til 15.000 kroner pr år.

3.     Redusere likningsverdi på børsnoterte aksjer til 80% av markedsverdi.

Å investere i eiendom premieres med uforholdsmessig gunstige skattebetingelser. Med synkende og etter hvert fjernet (?) formueskatt vil dagens skjevhet der bolig og hytte aldri får en likningsverdi høyere enn 30 prosent av markedsverdi mens aksjer aldri lavere enn 100%, forsvinne. Å komme den utviklingen i møte med å gjeninnføre en 20%-rabatt på børsnoterte aksjer vil sende et veldig tydelig signal om at Regjeringen faktisk tror på sine egne ambisjoner om å øke småsparernes eierskap i norske bedrifter.

Taust statsbudsjett

Statsbudsjettet som Siv Jensen la frem i dag reflekterer ikke et eneste sted Regjeringens gode ambisjon om å øke småinvestorenes eierskap i norsk næringsliv. 

Her hadde man en unik mulighet til å følge opp Sundvolden-erklæringen. Man kunne kunngjort at Regjeringen vil avsette ressurser for å identifisere og utvikle tiltak som er egnet til å få flere sparere til å nyte godt av den meravkastningen direkte aksjesparing tilbyr. Slik Aksjonærforeningen har foreslått. Men de gjorde det ikke. En slik taushet lover ikke godt. 

Dersom man fra næringsdepartementets side mener at man har slått et slag for mangfold på eiersiden gjennom å tilby småinvestorer som kjøper Entra-aksjer bonusaksjer, blir vi oppriktig skuffet. Det er veldig lite som tyder på at et slik tilbud vil lokke andre enn oss som allerede er fortrolige med aksjer som spareform. Vi har gjentatte ganger understreket for departementet at dersom man ønsker å oppnå resultater på dette området, ja så må man også være villige til å tenke nytt. Derfor fortsetter vi å etterlyse en Medeierskapsmelding!

En større skattereform på gang
At Regjeringen forholder sg taus når det gjelder rammebetingelser for aksjesparing generelt overrasket oss ikke. Der håper og tror vi at man vil komme sterkere tilbake senere siden Finansdepartementet har uttalt at Scheel-utvalgtes innstilling som kommer mot slutten av året vil bli fulgt opp med en større skattereform som vil omhandle endringer på spareområdet blant annet når det gjelder privat aksje og fondssparing. Da vil også vurderingen av KLAS-modellen til Aksjonærforeningen bli ferdig.
Så på det området får man smøre seg med tålmodighet,

Entra, Regjeringen og småinvestorer

Regjeringen ønsker flere småsparere i aksjemarkedet og frister med bonusaksjer til alle som vil investere sparepengene sine i Entra-aksjer. Det er utmerket. 

Næringsministeren og hennes departement bør imidlertid vite at når norske spareres andel av den nasjonale børsverdien er på et rekordlavt nivå både internasjonalt og historisk, så skyldes det verken mangel på sparekapital eller på gode selskaper å investere i. Forklaringen ligger først og fremst i manglende kunnskaper og inngrodde fordommer om aksjer og aksjemarkedet hos det sparende publikum.

Med årene har dessverre illusjonen om at direkte aksjesparing ikke er noe for folk flest fått fotfeste. Dessverre i den grad at til og med mange politikere, journalister og næringslivsfolk tror det er sant. Når Regjeringen først brenner noen hundre millioner kroner i meglerhonorarer i forbindelse med børsnoteringen av Entra, bør den derfor også av sette av noen millioner dedikert til tiltak som er egnet til å øke kunnskaper og redusere fordommer om aksjesparing. 

For å vise at de mener alvor når de snakker pent om et spredt, privat eierskap. Her bør man tenke nytt og betydelig lenger enn til incentiver som bonusaksjer som stort sett bare kommer de til gode som allerede er fortrolige med aksjesparing. Greit nok det, men enda viktigere må det være å få mange flere sparere til å få øynene opp for denne spennende, lønnsomme og verdiskapende spareformen.

Dette vil bli en hovedsak når Aksjonærforeningen på dine vegne møter Stortingets Næringskomite i åpen høring om statsbudsjettet.

Børsnotering på falske premisser

Småinvestorrabattene ved børsintroduksjoner er en uting og et uttrykk for at småinvestorene ikke tas på alvor. Dessuten skaper det et inntrykk av en større interesse for selskapet enn den reelle. Vi vil mene at det dreier seg om børsnotering på til dels falske premisser.

Rabatt er gjerne et positivt ladet ord, men i denne sammenhengen er det negativt. Her er det et uttrykk for at man (les tilrettelegger og selskap) ikke gidder å skape interesse for selskapet og dets verdiskapingspotensial hos så mange investorer som børsen mener må til for å sannsynliggjøre tilstrekkelig likviditet for tillitsvekkende prising. Man skaffer seg en passende bukett "kvalitetsaksjonærer" og så fyller man opp med småinvestorer som lokkes med rabatt heller enn med overbevisende informasjon om caset.

Men det kan også være et uttrykk for en frykt for at caset i seg selv ikke er godt nok til å overbevise markedet. Enda verre. Og synd, ettersom mange av casene jo er glimrende. Vi vil hevde at et selskap som ikke makter å skape oppriktig og «urabattert» entusiasme hos minst 500 store og små investorer ikke har noen på en kvalitetsbørs å gjøre.

Selskaper "pushes" på børs i en jevn strøm for tiden. Nesten hver gang med tilbud om en rabatt på 1.500 kroner til småinvestorer. Avance Gas, Zalaris, Tanker Investments, Vardia og Havyard - dvs alle selskaper som ble tatt opp på Oslo Børs første halvår benyttet denne metoden. Inkluderer man Oslo Axess blir listen enda lenger. Det bør bekymre flere enn oss at selskaper på vei til børs allerede med morsmelken serveres et ureflektert forhold til viktigheten av et spredt, aktivt eierskap og betydningen av å kunne kommunisere sitt verdiskapingspotensial til et bredt publikum.

Alle vet jo at en stor del av de småinvestorer som lokkes av rabatten er «rabattinvestorer» som selger seg ut umiddelbart etter børsnotering. I tilnærmet visshet om å kunne innkassere en nesten risikofri gevinst på opptil 1.500 kroner. Ingen grunn til å klandre noen for å gripe en så åpenbar mulighet for lett tjente penger. Men det innebærer jo at aksjonærlisten som tilfredsstiller børsens krav til minst 500 navn i noteringsøyeblikket, faktisk inneholder en god porsjon luft. Alle vet det, men ingen synes å bry seg om at et viktig premiss for børsnotering i realiteten ignoreres og omgås.

At "rabattinvestorene" er borte etter et par dager bekymrer ikke tilrettelegger. Snarere tvert imot. For riktig interessant blir jo dette der det foreligger en green shoe avtale for å stabilisere det (mer eller mindre) regisserte kursfallet som "rabattinvestorenes" utmarsj gjerne skaper. Det er selskapet som må slite med regningen, men først og fremst med kursfall og lav likviditet.

Etter Aksjonærforeningens mening bør tilretteleggerne slutte å anbefale bruk av småinvestorrabatter ved børsintroduksjon og selskapene bør på sin side være modne nok – og ha sterk nok tro på seg selv og sin egen forretningsidé - til å si nei til slike snarveier.

Dette er ikke OK!

Småinvestorer ble benyttet som salderingspost da Zalaris ASA nylig gjennomførte et spredningssalg der allmennheten ble invitert til å delta. 1 av 3 småinvestorer ble avvist uten begrunnelse. Til grunn for salget lå et omfattende prospekt utarbeidet av tilretteleggerne ABG Sundal Collier og Nordea Markets. Det virker kynisk og røper et syn på småinvestorenes rolle som er lite tillitvekkende.

Ca 1.100 investorer tegnet seg. Av disse tilhørte ca 900 det såkalte "retailprogrammet"* der tegnerne ble forespeilet en rabatt på 1 500 kroner. For bra respons, mente selskapet som med støtte i prospektets pkt 5.9 bare ga tildeling til 1 av 3 småinvestorer. Hvordan man i selskapet har kommet frem til at aksjonærlisten ved børsintroduksjon ikke bør inneholde flere enn 300 småinvestorer vites ikke. Så vidt oss bekjent har ikke selskapet kommet med noen valid begrunnelse.

Det er synd, men enda verre er det at de iht prospektet som er utarbeidet av Nordea Markets og ABG Sundal Collier, ikke er forpliktet til å komme med noen begrunnelse. Der står det nemlig i 5.9, 3.avsnitt: The Issuer further reserves the right to limit the total number of applicants to whom Offer Shares are allocated if the Issuer deems this to be necessary in order to keep the number of shareholders in the Issuer at an appropriate level and such limitation does not have the effect that any conditions for the listing regarding number of shareholders will not be satisfied.

Det står mao selskapet helt fritt - etter at tegningsresultatet er kjent - å ta stilling til hva de mener er an appropriate level. Det dreier seg i dette tilfellet altså ikke om objektive tildelingskriterier, men helt subjektive kriterier som selskapet (med "verdifull" hjelp av tilretteleggerne) etter eget forgodtbefinnende kan definere i etterkant. Å bruke småinvestorene som en salderingspost på denne måten virker kynisk og røper et syn på småinvestorenes rolle som er lite tillitvekkende.

Aksjonærforeningen har derfor spurt Finanstilsynet - som har godkjent prospektet - om man der virkelig oppfatter slike uspesifiserte tildelingsbegrensninger som uproblematiske.

Tilsynet svarer at det er en interessant og viktig problemstilling vi tar opp, men at Finanstilsynets rolle er begrenset til å påse at innholdskravene til prospekt er oppfylt. De godkjenner ikke eller vurderer nærmere selskapsrettslige forhold. Dersom tegnere/aksjonærer mener at tildelingen ikke er rettmessig, er det nok dessverre slik at dette er et privatrettslig forhold som må følges opp gjennom selskapslovgivningen.

Styrket i troen på at dette er en interessant og viktig problemstilling, kommer vi til å vurdere hva som bør være "next step" for å etablere ryddigere forhold på dette området.

* Bruken av ordet retail i denne sammenhengen vitner også om et underlig syn på småinvestoren. Ordet kommer fra detaljhandelen. I så måte er vi som småinvestorer antakelig retailkunder hos megleren vår eller fondsforvalteren, men i forhold til selskapene er vi som småinvestor ikke kunder, men potensielle eiere. "Retaileier" gir ingen mening, så hvorfor ikke kalle oss det vi er, småinvestorer?

(oppdatert 30.6.14)

Snart slutt på aksjefondenes tåkelegging?

"Gode, men ubekreftede rykter" vil ha det til at myndighetene ser positivt på Aksjonærforeningens initiativ for større åpenhet om aksjefondenes kostnader. Aksjefond kan være glimrende spareprodukter og fondsforvaltere som er stolte av det de leverer trenger vel ikke tåkelegge det faktum at de faktisk tar seg godt betalt? Likevel opplyser aksjefondene ikke noe om hvilket forvaltningshonorar de har belastet kunden. Verken uttrykt i prosent eller som beløp. Men det kan det bli slutt på etter at vi tok tak i saken.

Ill: Dagens Næringsliv

Mer enn en million nordmenn kjøper tjenestene deres. Likevel slipper de unna med å tåkelegge det faktum at fondsparing sjelden er noen billig spareform. En uhørt praksis som nøytraliserer kostnadsaspektet som konkurransefaktor, og som Aksjonærforeningen i februar ba Finanstilsynet om å få en slutt på. Vår henvendelse kan du lese her og selv om den ikke er besvart ennå, har vi grunn til å tro at vårt krav vil lede til en endret praksis på dette området. Enten ved at Verdipapirfondenes forening (VFF) «frivillig» endrer sin bransjenorm på området eller ved at rette myndighet pålegger dem å gjøre det. 

Det var allerede for mer enn to år siden at vi etterlyste større åpenhet fra aksjefondsforvalterne når det gjelder de kostnader som mer enn en million fondssparerne må betale. Sjekk årsoppgaven fra din fondsforvalter. Der vil du helt sikkert finne alt du trenger å vite om den jobben forvalteren har gjort for deg. Med ett vesentlig unntak; forvaltningshonoraret!  Du vil nemlig ikke finne ett ord (eller tall) som forteller deg hva du faktisk har betalt for jobben. Med mindre forvalteren din heter KLP Kapitalforvaltning. Fondsforvalterne er, pussig nok i disse tider hvor transparens og konkurranse i finansnæringen er glohete temaer, trolig den eneste (regulerte) næringen som ikke trenger å sende regning eller utstede kvittering til kundene sine. De bare trekker honoraret fra din beholdning uten å fortelle deg hvor mye de faktisk har trukket, verken uttrykt i beløp eller prosent. 

Vi skrev den gang at verken lovgiver, tilsyn eller bransjeorganisasjonen VFF burde akseptere en slik massiv underkommunikasjon av kostnadsbildet. Men intet hendte. VFF antydet riktignok at de ville se på om et slik krav kunne innarbeides i foreningens bransjenorm. Men etter mer en to år har intet skjedd. Før nå. For i februar i år sendte Aksjonærforeningen vår henvendelse til Finanstilsynet der vi anmoder om at tilsynet pålegger fondsforvalterne å endre praksis.  Vi informerte dessuten Finansdepartementet, Konkurransetilsynet og Forbrukerrådet om vårt initiativ. Det som for tiden kalles "gode, men ubekreftede rykter" vil ha det til at myndighetene ser positivt på vårt initiativ!

Så følg med! 

Dersom fondsforvalterne virkelig endrer sin praksis til å omfatte full åpenhet også om kostnadsbildet, så vet du at det er Aksjonærforeningen du kan takke!

Nonsjalante valgkomiteer

Innlegg i Dagens Næringsliv 8.mai 2014 

signert styreleder Bernt Bangstad

Midt i årets generalforsamlingsesong er det nedslående å se hvor nonsjalant valgkomiteene behandler det investerende publikum. Til tross for at sunn fornuft og gode prinsipper for eierstyring og selskapsledelse forutsetter at valgkomiteens innstilling skal begrunnes, så skjer det så godt som aldri. Ei heller i år. Valgkomiteene fremmer fremdeles forslag på kandidater til selskapenes desidert viktigste tillitsverv, uten å gjøre det minste forsøk på å begrunne at innstilte kandidater er de rette til å være med å styre akkurat dette selskapet akkurat nå. For oss som aksjonærer er det ikke godt nok å få navn og alder på sikkert utmerkede og kompetente personer. Heller ikke tilfredsstillende at kandidatene kan vise til imponerende CV’er. De er som regel både lange og imponerende, ofte påfallende like, men slett ikke alltid veldig relevante i forhold til det selskapet det er snakk om. En beskrivelse av den eller de det gjelder er ingen begrunnet innstilling! En begrunnelse forutsetter en helt annen grad av åpenhet med hensyn til de overveielser som ligger til grunn. Selskapets eiere, og først og fremst de mange små som ikke er på fornavn med de som normalt innstilles, fortjener at valgkomiteen i det minste gjør et forsøk på å overbevise dem om at de innstilte er rett kvinne eller rett mann på rett sted til rett tid. De må jo selv være overbevist og da er det vel ikke for mye forlangt å be dem gi en forklaring på hvorfor. En begrunnelse, rett og slett.

Medeierskapsmelding

Aksjonærforeningen etterlyser en medeierskapsmelding

Statssekretær Lars Jacob Hiim

Statssekretær Lars Jacob Hiim,

Sammen med Civita og AksjeNorge hadde Aksjonærforeningen møte om Eierskapsmeldingen med statssekretær Eirik Loe Solberg på det som skulle vise seg å være hans siste dag på jobben. Der fremmet jeg forslag om at Regjeringen i den nært forestående meldingen annonserer at den vil fremme en medeierskapsmelding (og aller helst opprette et medeierskapsutvalg) som skal beskrive hvordan Regjeringen vil arbeide for å stimulere sparere generelt og ansatte spesielt til å bli mer aktive på eiersiden i norske bedrifter. Regjeringens ambisjoner i henhold til Politisk plattform er blant annet å:

• redusere statens eierskap i norsk økonomi
• styrke det private norske eierskapet
• gi rom for eiermangfold, herunder øke småsparernes eierskap i norske bedrifter og stimulere ansattes medeierskap

Det siste punktet er på mange måter et dristig mål ettersom illusjonen om at sparing direkte i enkeltaksjer er for risikabelt for folk flest, har fått fotfeste ikke bare hos allmennhet og politikere miljøer, men dessverre også langt inn i næringslivets egne rekker. Finansnæringen har dyktig utnyttet situasjonen gjennom å tilby aksjesparere spareprodukter (aksjefond, strukturerte produkter mm) som kan gi kundene del av aksjemarkedets meravkastning. Riktignok ofte til en for sparer/kunde svært høy pris. Slik reduseres aksjesparer fra å være eiere av norske bedrifter til å bli finansnæringens kunder. Ettersom fondene i stor grad kanaliserer kundenes sparepenger til utenlandske markeder, er dette dessuten en trend som ikke støtter Regjeringens ambisjonen om å styrke det private norske eierskapet.

Dagens rådende holdning til direkte aksjesparing baserer seg stort sett på ovenfor nevnte illusjon. Vi snakker mao om fordommer. Skal Regjeringen oppnå resultater med hensyn til økt småsparereierskap er den nødt til å starte en retorikk som utfordrer disse fordommene. Den må offensivt slå fast at langsiktig, jevnlig og innsiktsfull sparing i aksjer ikke bare er lønnsom, men også lærerik og samfunnsnyttig sparing. Eierskapsmeldingen er en gyllen mulighet og kan tjene som et startskudd for ny offentlig retorikk på dette området. En medeierskapsmelding og eller et medeierskapsutvalg viser dessuten (1) vilje og evne til å walk the talk og (2) gir Regjeringen noe tid til å komme opp med gode og gjennomtenkte løsninger.

Utvalgets mandat og meldingens ambisjon må være å beskrive hvordan en rekke berørte  områder (herunder kunnskapsformidling, statlig eierskapsutøvelse, ansattes medeierskap, pensjon og sparing, nedsalg/privatisering, beskatning mm) best mulig kan spille sammen for å nå de overordnede politiske målsetningene. Utvalget bør bestå av representanter fra berørte departementer, samt fra bedrifter, arbeidstakere og sparere; en gruppe med mandat til å tenke nytt på bedriftenes og sparernes premisser, heller enn på finansnæringens.

Jeg utdyper naturligvis mer enn gjerne dette ytterligere dersom det er ønske om det.

Med vennlig hilsen
Bernt Bangstad, styreleder

Fire fluer i én smekk

Aftenposten skriver i dag om statens forretningsimperium og Regjeringens planer på å redusere dette. Artikkelen diskuterer hvorfor og hva, men den mangler et helt vesentlig perspektiv når den ikke diskuterer hvordan. 

I henhold til Sundvolden-erklæringen skal staten (1) redusere sitt direkte eierskap i norsk økonomi. I samme erklæring skriver Regjeringen imidlertid også at den skal (2) styrke det private norske eierskapet, samt (3) øke småsparernes eierskap i og (4) ansattes medeierskap i norske bedrifter. Det gjør den neppe gjennom en privatisering av Entra eller andre heleide selskaper eller nedsalg i børsnoterte selskaper i dag siden de aller fleste aksjene vil bli plukket opp av store utenlandske investorer.

Aksjonærforeningen har derfor advart Regjeringen mot å starte prosessen med å redusere det statlige eierskapet før de har en god plan for hvordan de vil mobilisere små og store norske eiere til å absorbere flest mulig aksjer. Mye tyder på at slik en plan ikke foreligger - og det er synd. Vi har derfor oppfordret departementet om å invitere næringsliv, investorer, sparere og ansatte med på å legge en slik plan. Det har man tid til.

Høyre snakket i valgkampen mye om nye ideer og bedre løsninger. Det har ikke vært tenkt nytt rundt dette med å øke småsparernes eierskap i norske bedrifter på generasjoner. Tiden er for lengst inne og forutsetningene er bedre enn noen sinne. Gjennom smart bruk av nedsalg kan Regjering også styrke norsk privat eierskap, øke småsparernes eierskap og stimulere til ansattes medeierskap. Fire fluer i en smekk. Enda bedre enn et kinderegg!

På sparernes premisser - II

Indeksfond vs aktivt forvaltede fond
Vi får ofte spørsmål om Aksjonærforeningen har synspunkter når det gjelder hva den jevne sparer bør velge. Indeksfond eller aktivt forvaltede fond. Nå er jo vi er en forening først og fremst for folk som investerer direkte i aksjemarkedet. Vårt typiske medlem er aksjonær og ikke andelseier. Så svaret burde kanskje være: "ingen av delene", men vi er mer nyanserte enn som så. Vi vet jo at mange medlemmer sparer i fond som komplement til den direkte aksjesparingen. 

Derfor har vi også en mening om indeksfond vs aktive fond: Langsiktig og regelmessig sparing i aksjemarkedet er bra. Veldig bra. De som kjøper indeksfond sikrer seg en avkastning som omtrent tilsvarer markedets gjennomsnitt. En god avkastning over tid som mange vil være tilfredse med. Aktive fond er for de som er villige til å betale ekstra for muligheten til å slå snittet, men også for risikoen for å bli slått. La oss ta et eksempel: Fondet DNB Norge Indeks opererer for eksempel med et årlig forvalterhonorar på 0,3 %, mens DNB Norge som er aktivt forvaltet koster 1,8 % hver år. Med andre ord seksganger'n! Det er bare verd pengene dersom du er sikker på at forvalteren jobber hardt og kompromissløst for å skape meravkastning for deg. Det er det dessverre ikke alle som gjør. Det finnes faktisk de som ikke en gang prøver. Uten å slå av på prisen av den grunn. Mer om de såkalte skapindeksfondene kan du lese om i Tom Staavis innlegg på vg.no. 

Tom Staavi - VG

Staavis hyperaktuelle eksempel er svensk og vi vil veldig gjerne tro at det ikke finnes like svikefulle forvaltere her i landet. Men bør vi det? Her har tilsyns- og forbrukermyndighetene en jobb å gjøre. For sparernes skyld - og for de mange forvalterne som faktisk har rent mel i posen og som virkelig står på for å levere det de lover.

Utøver ikke forbrukermakt
Aksjefondssparerne har ingen egen interesseorganisasjon til tross for at mer enn en million norske kvinner og menn sparer i fond. Det er nok nettopp i dette faktum - mangelen på kritiske blikk som med innsikt og engasjement har kunnet granske fondene - at vi finner svaret blant annet på hvordan et så avskyelig fenomen som skapindeksfond har kunnet utvikle seg. Et marked uten sterke ivaretakere av forbrukernes interesser har små muligheter til å utvikle seg til et sunt marked over tid. 

Men hvem skal gjøre jobben med å ivareta fondsparernes interesser og å dyktiggjøre dem i utøvelse av forbrukermakt individuelt og som gruppe?  Vår søsterorganisasjon Aktiespararna nylig tatt på seg den oppgaven i det svenske markedet. Kanskje burde Aksjonærforeningen gjøre det samme her i landet. På sparernes premisser. Synspunkter?

I så fall trenger vi hjelp fra personer som kan fondsbransjen ut og inn. Noe for deg? Har du lyst til å bli vårt ombud på aksjefondsområdet - eller har du forslag på folk som passer - så ta gjerne kontakt.


Bilde ved Valugi / Wikimedia Commons.

På sparernes premisser - I

Regjeringen har startet arbeidet med en ny eierskapsmelding til Stortinget og Aksjonærforeningen er for første gang blitt invitert til å bidra i den prosessen. Og det ser vi frem til. Vi er jo til for at du og alle andre aksjesparere skal ha best mulige forutsetninger for å ta gode investeringsbeslutninger uansett om markedet akkurat nå er bull eller bear. Og da trenger vi gode og forutsigbare rammevilkår - på sparernes premisser. 

Vi posisjonerer oss mer målrettet enn noen gang som småsparernes talerør inn i de politiske prosessene som inkluderer eierskap og aksjemarked. I begge leire. Vi har for lengst møtt representanter for Regjeringen og Stortingsflertallet og på torsdag står Aps finanspolitiske talsmann Jonas Gahr Støre for tur. For kort tid siden benyttet sågar Høyres stortingsrepresentant Svein Flåtten anledningen på Oslo Børs's konferanse på Grand Hotell i Oslo til å rose oss for at vårt iherdige arbeid hadde brakt KLAS inn i Sundvollen-erklæringen.

Våre ambisjoner tar utgangspunkt i at Regjeringen vil øke småsparernes eierskap i norske bedrifter. Bra, men vi krever handling . Og med deg og helst mange flere i ryggen skal vi se til at det bli vei i vellinga. Vi har etterlyst et utvalg som er i stand til å tenke nytt, men helhetlig når det gjelder å tilrettelegge for økt aksjesparing. Det utvalget vil vi naturligvis også sitte i! 

Vi vil se en gjennomarbeidet handlingsplan med tiltak knyttet til forhold som f.eks ansattes medeierskap, heving av det allmenne kunnskapsnivået om børs og aksjer, skatt og annet regelverk, optimal utnyttelse av eksisterende infrastruktur og mye mer. Og ikke minst hvordan de annonserte privatiseringer og nedsalg skal kunne bidra til å øke småaksjonærenes eierskap.

Men først skal det altså skrives en eierskapsmelding. Der forventer vi å få forankret vårt "småaksjonærutvalg". Der ser vi også frem til å lese om hvordan Regjeringen vil mobilisere næringslivet selv for uten at selskapene - store og små - stiller seg bak ambisjonen om å øke småsparernes eierskap, har den ikke stor sjanse til å lykkes.

Indeksfondene øker kraftig

Forståsegpåere har i mange år hevdet at aktiv forvaltning av aksjefond i lengden ikke skaper meravkastning for kundene. I alle fall ikke utover hva forvaltningen koster. Likevel fortsetter sparerne å velge aktive fond fremfor de mye billigere, men trolig like gode indeksfondene. Men nå kan det ha gått opp et lys for sparerne.

Nå ser det faktisk ut til at trenden er i ferd med å snu. I følge tall basert på Verdipapirfondenes forening (VFF)’s statistikk har verdien på Ola og Kari andeler i indeksfond tredoblet seg i løpet av 2013. En formidabel vekst som mer enn antyder at også sparerne er i ferd med å ta den utbredte skepsisen til aktive fonds fortreffelighet innover seg.

Tallene viser også at når norske fondsparere nettosolgte andeler i aktive fond så var det ikke bare for å kjøpe rente- og kombinasjonsfond for pengene, men også for å kjøpe indeksfond. Mens det strømmet 2,4 mrd kroner ut av de aktive fondene, så strømmet det inn mer enn 1 mrd kroner i indeksfondene.

Verdien på personkundenes indeksfondsandeler er dermed oppe i 2,8 mrd kroner. Godt hjulpet av oppgangen på verdens børser gir det en økning på hele 198 prosent. En tredobling på ett år!

Tall basert på VFF Årsstatistikk 2013 - se merknad nederst på siden.

Å si at småsparerne rømmer dyre fond for å kjøpe billigere indeksfond, er imidlertid en overdrivelse. I alle fall foreløpig. For mens de ved årsskiftet eide aksjefondsandeler for tilsammen 86 mrd kroner så er fremdeles bare 3,2 prosent av disse andeler i indeksfond. Fortsetter imidlertid den sterke utviklingen for indeksfondene kan dette landskapet forandre seg veldig raskt. Hos DNB er den allerede oppe på 6,4 prosent. Hvorvidt dette skyldes en holdningsendring hos sparerne eller at forvalterne har startet en mer offensiv markedsføring av indeksfond, vet vi ikke, men vi holder nok en knapp på det første.

Langsiktig og regelmessig sparing i aksjemarkedet er bra. Veldig bra. De som kjøper indeksfond sikrer seg en avkastning som omtrent tilsvarer markedets gjennomsnitt. Den jevne fondsparer bør nok være tilfreds med akkurat det. Jeg tror derfor vi vil se at stadig flere vil velge det rimelige alternativet selv om mange sikkert også i fremtiden er villige til å betale, ikke bare litt, men veldig mye ekstra for muligheten til å slå, men også å bli slått av gjennomsnittet. Fondet DNB Norge Indeks opererer for eksempel med et årlig forvalterhonorar på 0,3 %, mens DNB Norge som er aktivt forvaltet koster 1,8 % hver år. Med andre ord seksganger'n!

Dette er tall – og en utvikling - som store deler av bransjen av naturlige grunner ikke er interessert i å sette fokus på. VFF som selv er hoffleverandør av statistikk til de fleste journalister på dette området, nevner den i alle fall ikke. VFF underslår ikke fakta. De bare gjemmer dem litt unødvendig godt. Så godt at den ikke havner i spaltene. 

Kommentarer til tabellen:

Når vi kan gjengi tall for indeksfond så er det fordi vi selv har vært inne på hver forvalters flik i VFF’s omfattende regneark og hentet ut hvert enkelt indeksfond. Det er summen av disse som fremkommer på linjen Herav Indeksfond over. Herav Aktive fond er VFF’s Sum Aksjefond fratrukket Herav Indeksfond.

Det våres for aksjesparing

Regjeringen er forbilledlig klar i sin politiske plattform. Den vil øke småsparernes eierskap i norske bedrifter. En flott ambisjon ettersom langsiktig og innsiktsfull sparing i enkeltaksjer er en spareadferd som lenge har kjempet i motvind. Også politisk. Men Regjeringen må raskt gå fra ord til handling for her kreves nytenkning på sparernes og næringslivets premisser.

Finansavisen 24. desember 2013

Knapt fire prosent av aksjeverdiene på Oslo Børs eies av norske sparere. Det bekymrer den nye næringsministeren og det er løfterikt. For for de tidligere statsrådene i samme stol har ikke bare Staten, men også utlendinger og ansiktsløse institusjoner paradoksalt nok vært å foretrekke som eiere av norske bedrifter.

De siste tiårene har det nedfelt seg en illusjon om at det å investere i enkeltaksjer er forbundet med så stor risiko at folk flest bør holde seg langt unna. Et budskap som dessverre etter hvert har vunnet mer eller mindre allmenn aksept. Til og med en del politikere, journalister og næringslivsledere tror det er sant. Det gleder oss at næringsministeren uttaler til Finansavisen at hun vil denne myten til livs. For alle de som har fulgt og følger sunne prinsipper for god aksjesparing, for eksempel Aksjonærforeningens 7 gylne regler, vet bedre. Mye bedre. Men vår anbefalte spareadferd - langsiktig, regelmessig og innsiktsfull sparing i enkeltaksjer – fremmer ikke finansnæringens kommersielle interesser og promotes derfor heller ikke av den samme.

Den typiske småspareren i aksjemarkedet er dermed ikke lenger en interessert aksjonær og medeier i et verdiskapende næringsliv. Nå er hun og han først og fremst en kjøper og passiv forbruker av finansnæringens ofte dårlige og enda oftere dyre, spareprodukter.

Skal næringsminister Mæland klare å øke småsparernes eierskap i norsk næringsliv må hun raskt introdusere - eller inspirere til utviklingen av - nye idéer og bedre løsninger. Et naturlig første steg vil naturligvis være å invitere selskaper og sparere til sammen med NHD å identifisere og utvikle virkemidler egnet til å knytte næringsliv og sparere tettere sammen på ressurseffektive måter.

Aksjonærforeningen har i et møte med politisk ledelse i departementet etterlyst opprettelsen av et utvalg hvis mandat bør bli å trekke opp linjene for en helhetlig småaksjonærpolitikk, samt fremme konkrete forslag til hvordan ambisjonen om økt småsparerengasjement skal nås. Et utvalg som kan og vil tenke nytt. Det har ikke vært tenkt nytt om aksjesparing og eierskap på generasjoner. Nå er tiden inne!

Av Bernt Bangstad, styreleder Aksjonærforeningen

Finansavisen, tirsdag 24. desember 2013