fredag 15. juni 2018

Slutt på fondenes tåkelegging av kostnadsbildet

Selvfølgelig er det grovt urettferdig å sammenlikne fondsforvaltning og prostitusjon. Én ting har de imidlertid til felles. Ingen av dem gir deg kvittering på beløp du har betalt for utførte tjenester. Den prostituerte forteller i det minste hva prisen er og hva du får for pengene. Der er fondsforvalterne dessverre betydelig vagere. Men nå skal det bli en slutt på det. I alle fall når det gjelder det med kvitteringen. Det vil den som leste Finansavisen muligens ha fått med seg.

For ganske nøyaktig fire år siden innledet jeg et innlegg her på denne bloggen slik:
«Gode, men ubekreftede rykter» vil ha det til at myndighetene ser positivt på Aksjonærforeningens initiativ for større åpenhet om aksjefondenes kostnader. Aksjefond kan være glimrende spareprodukter og fondsforvaltere som er stolte av det de leverer trenger vel ikke tåkelegge det faktum at de faktisk tar seg godt betalt? Likevel opplyser aksjefondene ikke noe om hvilket forvaltningshonorar de har belastet kunden. Verken uttrykt i prosent eller som beløp. Men det kan det bli slutt på etter at vi tok tak i saken.

Men det ble ikke slutt på tåkeleggingen
Fondene har ufortrødent fortsatt å la være å oppgi forvalterhonoraret sitt i kroner og øre. Politikere på storting og departement – og vi har snakket med mange i årenes løp - synes det er merkelig, men ingen gidder å gjøre noe med det. Finanstilsynet har av ulike grunner ikke fått initiativet vårt ut fra den skrivebordskuffen det åpenbart havnet i. Tross årlige purringer. Ei heller da vi spurte om ikke de nye MiFiDII /MiFIK reglene som trådt i kraft fra nyttår innebar endringer på dette området fikk vi noe klart svar fra tilsynet. Det gjorde vi imidlertid fra Verdipapirfondenes forening som svaret et klart nei på om de nye EU-reglene betyr større åpenhet også fra fondenes side.

Med pressens gode hjelp får pipa en annen lyd
Men så. Da vi kontaktet Finansavisen som hadde skrevet om dette for mer enn tre år siden for å be dem følge opp saken, fikk pipen etter hvert en annen lyd. Ved nærmere ettertanke oppdager man nemlig at MiFiDII visst legger føringer også for fondene – i alle fall indirekte.
– Dermed er (…) det åpenbart at vi må sette i gang slik at (…) forvaltningsselskaper må rapportere individualiserte kostnader til kundene (…), sier Verdipapirfondenes forenings direktør. Og Finanstilsynet lover å passe på at de gjør det. Og vi lover å passe på både VFF og Finanstilsynet. Mer kan vi vel egentlig ikke be om. Saken er ute av verden. Vi får den kvitteringen vi selvfølgelig har krav på.

Ignorante politikere gjør det vanskelig å jobbe for gode rammebetingelser
For om uttalelsen står seg, vil vi altså i tillegg til all den informasjonen vi så langt har fått om vårt fondsinnehav på årsoppgaven, heretter også få spesifiserte det beløp forvaltningen faktisk har kostet oss. Det er bra, men det er også et tankekors at et så åpenbart krav som dette skal ta så lang tid å få gjennomslag for. Forklaringen er nok ikke vanskeligere enn at det ikke finnes en eneste person verken i storting eller regjering som brenner for aksjesparere og deres rammebetingelser.

PS: Rett skal være rett. KLP har i alle år oppgitt hvilket beløp de har belastet kunden i forvaltningsgebyr og Nordnet har intet forvaltningsgebyr å informere om på sitt Superfond Norge siden gebyret er 0%.


tirsdag 6. mars 2018

Utbytte før unoterte aksjer i aksjesparekonto.

Kapitalmarkedsutvalget la frem sin innstilling forleden. Det skriver at de er positive til at aksjesparekonto (ASK) er innført siden det gjør det enklere og mer fleksibelt for ikke-profesjonelle investorer å investere i børsnoterte aksjer. Det stiller imidlertid samtidig spørsmål ved om ikke ordningen er for smal ettersom aksjer i unoterte selskaper ikke er omfattet. 


Faksimile Dagens Næringsliv 060318
Aksjonærforeningen er enig i at en utvidelse bør utredes. Samtidig bør man imidlertid spørre seg - og det oppfatter jeg ikke at utvalget har gjort - hvor langt man innenfor rammene av den nye spareordningen eventuelt skal gå i å gjøre det enklere og mer fleksibelt for vanlige sparere å investere i aksjer der investorbeskyttelsen kan være minimal, prisdannelsen tvilsom og mulighetene for å gjøre om investeringen til penger små. 

For litt upresist å sitere Ap's tidligere finanspolitiske talsperson Marianne Marthinsen fra et seminar i Oslo Børs's regi ifjor ".. det følger mye engasjement og kompetanse med småinvestorers penger." Å bygge bro mellom småinvestorers kapital og det mindre modne næringslivets kapitalbehov er derfor viktig. I dag har vi ingen gode instrumenter for dette. Det, om noe, bør utredes. ASK som er utformet med sikte på å fange et bredt sparepublikum, er neppe rett vei å gå.

Den svakeste siden ved den ellers utmerkede ASK er at aksjeavkastning og aksjeavkastning beskattes etter ulike regler. Skatt på gevinster kan utsettes. Det kan ikke skatt på utbytte. Dersom man ønsker å forbedre ASK både som spareordning og som kapitalkilde for næringslivet er det klart mest virkningsfulle å stimulere aksjesparere til å reinvestere så mye som mulig av de 3 - 5 milliarder kronene de mottar i utbytte fra børsnoterte selskaper hvert år i norsk verdiskapning. 

Før man utreder hvor langt man bør gå med hensyn til å inkludere unoterte aksjer bør en med andre ord se til at ordningen blir en komplett aksjespareordning som også inkluderer utbytter slik at all avkastning innenfor ordningen beskattes etter samme regler. 

onsdag 24. januar 2018

DNB-saken undergraver finanstilsynets rolle

I mars 2015 – etter en lang og grundig granskning av DNB’s forvaltning av såkalt aktive fond konkluderte fagekspertisen i myndighetenes eget tilsynsorgan, Finanstilsynet, med at banken hadde «tatt seg betalt for noe det ikke har levert.». Nesten tre år senere kommer en dommer ved Oslo tingrett frem til stikk motsatte konklusjon: 180.000 «andelseierne (..) har fått den ytelsen de har betalt for.». Et standpunkt som etter vår mening er egnet til å undergrave Finanstilsynets viktige rolle på forbrukerområdet.

Retten mente også andelseierne har hatt krav på - og fått - en grad av aktiv forvaltning som ga dem "en reell mulighet for meravkastning". Vi vil mene at sparere som betaler 1,8 prosent i forvaltningshonorar må kunne ha berettigede forventninger om mer enn bare "reelle muligheter".

Finanstilsynets vedtak i 2015 var overraskende. Ikke fordi konklusjonen var uventet. Snarere tvert om. Fenomenet skapindeksering hadde vært en gjenganger i media og akademia i mange år. Det var det at tilsynet så kraftfullt satte foten ned, som overrasket. DNB ble pålagt å endre forvalteradferd og å senke prisen. Med godt tilslørt skamfølelse fulgte banken pålegget og anket da heller ikke tilsynets vedtak. Men betale tilbake det kundene hadde betalt for mye, kom ikke på tale. 

Noen vil mene at slik innstilling kan bare en dominerende aktør tillate seg. Andre vil mene at uansett hvor mye DNB kjemper for å bli renvasket så har Finanstilsynets reaksjon hatt den lykkelige konsekvens at fondskunder endelig begynner å bli mer kostnadsbevisste. Man kan også som vi mene begge deler.

Vi mener nok at DNB burde bitt i det sure eplet, erkjent at den forvaltningen Finanstilsynet kritiserte ikke er av godt DNB-merke, kompensert kundene og gått videre. Istedet har de satt både ressurser og omdømme inn på å overbevise oss om at selv om de de leverte ikke var bra, så var det bra nok.