En fagøkonoms bekjennelser

Når de økonomiske utsiktene synes strammere enn et altfor lite belte på en overvektig kropp, trenger man «ammo» for å møte slike tider med et bredt smil av dødsforakt. Derfor spurte vi en av landets mest erfarne på dette feltet. Ingen ringere enn Norges finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap).

Hvordan vil verdensøkonomien påvirke Norges økonomiske politikk fremover?

Norge har en utstrakt samhandel med omverdenen. Mens norske virksomheter produserer varer og tjenester som etterspørres i andre land, importerer vi tilbake en rekke varer og tjenester vi selv har behov for. Handelen gjør det mulig for oss å satse på områder der vi er gode, slik at vi får mer ut av våre samlede ressurser. Dette har gitt et godt grunnlag for å utvikle det velferdssamfunnet vi har i dag.

Samtidig innebærer vårt omfattende økonomiske samkvem med andre land at vi påvirkes av det som skjer rundt oss, på godt og vondt. Dette kom godt fram under den sterke konjunkturoppgangen fram til og med 2007, men vi merket også problemene da den internasjonale finanskrisen ga oss det sterkeste tilbakeslaget i internasjonal økonomi siden andre verdenskrig. Finansmarkedene fungerer bedre, og både handel og økonomisk aktivitet tar seg opp. Mens tilbakeslaget i verdensøkonomien førte til et fall i etterspørselen etter norsk eksport, vil lysere utsikter ute påvirke norsk økonomi positivt framover.

Selv om vi nå ser tegn til at det nå går den riktige veien, er usikkerheten fortsatt stor. Det vil den trolig være en tid framover i denne stortingsperioden.

På hvilken måte er den norske økonomien rustet til å takle finanskrisen?

Den relativt sett gode utviklingen i norsk økonomi sammenliknet med andre land skyldes flere forhold. Høy aktivitet i oljesektoren har bidratt til å holde etterspørselen etter varer og tjenester fra fastlandsøkonomien oppe, samtidig som norske banker har klart seg bra. De sektorer som internasjonalt er blitt hardest rammet av tilbakeslaget, som produsenter av biler og elektronikk, utgjør en liten del av norsk industri.

De raske og målrettede tiltakene for å bedre bankenes likviditet og evne til å yte kreditt sammen med svært ekspansiv penge- og finanspolitikk har også bidratt vesentlig til den relativt sett gunstige utviklingen i norsk økonomi. Siden mange norske husholdninger har flytende rente på sine lån, slår en endring i styringsrenten relativt raskt ut i innenlandsk etterspørsel.

Hvordan er vår tids finanskrise annerledes enn krisen på 90-tallet?

Bankkrisen på 1990-tallet og finanskrisen den senere tiden var to helt forskjellige kriser. Myndighetenes håndtering har derfor også vært forskjellig i disse to periodene.

På 1990-tallet hadde vi en norsk bankkrise, der norske myndigheter gikk inn på eiersiden av flere store banker for å sikre videre drift. Selv om den finanskrisen vi har vært gjennom de siste par årene også har rammet det norske finansielle systemet, har de norske bankene denne gang klart seg bra. Det har først og fremst vært en internasjonal finanskrise, der myndighetene både i USA og i flere europeiske land har måttet ty til redningsaksjoner overfor banker og finansinstitusjoner.

De internasjonale finansmarkedene er svært integrert i hverandre, der banker driver virksomhet i flere land og i stor grad finansierer sin virksomhet utenfor hjemlandets grenser. Den generelle tillitssvikten som oppsto under finanskrisen begrenset derfor også norske bankers tilgang på finansiering, selv om de i utgangspunktet var solide. Regjeringen og Norges Bank har bidratt til å bedre tilgangen på finansiering for bankene gjennom bl.a. Regjeringens bytteordning og ekstraordinære tilførsler av likviditet fra Norges Bank. Regjeringen opprettet også Statens finansfond og Statens obligasjonsfond for å bedre kredittflyten mellom banker, husholdninger og bedrifter. Disse tiltakene har virket, og markedene fungerer nå tilnærmet normalt igjen.

For å dempe virkningen på realøkonomien og norske arbeidsplasser ble både finans- og pengepolitikken dreid i kraftig ekspansiv retning.  

Hvilken utfordring vil bli den største for deg som finansminister i denne perioden?

Norge har klart seg bedre gjennom finanskrisen og tilbakeslaget i verdensøkonomien enn de fleste andre industriland. Mens våre handelspartnere opplevde en BNP-nedgang på over 3 pst., var nedgangen i norsk økonomi på 1,5 pst. Nedgangen hadde særlig sammenheng med svak utvikling i 4. kvartal 2008 og 1. kvartal 2009. Gjennom resten av 2009 var det moderat oppgang i verdiskapingen i fastlandsøkonomien.

Også i Norge har sysselsettingen falt og arbeidsledigheten økt, men utslagene har likevel vært nokså moderate sammenliknet med situasjonen hos våre handelspartnere. Arbeidsledigheten lå nokså stabilt rundt 3¼ pst. gjennom 2009, og etter fire kvartaler med nedgang flatet sysselsettingen ut.

Selv om Norge har klart seg relativt bra, er ikke bildet like positivt i alle deler av økonomien. Enkelte næringer, særlig konkurranseutsatte virksomheter, har blitt hardt rammet av tilbakeslaget i internasjonal økonomi. Fra 4. kvartal 2008 til 4. kvartal 2009 falt sysselsettingen i industrien med nesten 16 000 personer. Med et høyt kostnadsnivå i utgangspunktet har bortfall av etterspørsel og fall i prisene på verdensmarkedet gjort mange eksportrettede virksomheter i Norge sårbare for en styrking av kronekursen.

Hensynet til konkurranseutsatt sektor er derfor svært viktig for meg og Regjeringen fremover. Vi vil føre en forsvarlig politikk som legger til rette for en stabil utvikling i økonomien. Det er viktig at alle elementer i den økonomiske politikken virker sammen for å få dette til, og finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken er sentrale pilarer.

I Nasjonalbudsjettet 2010 understreket regjeringen behovet for raskt å vende tilbake til 4 prosentbanen for bruk av oljeinntekter etter hvert som veksten tar seg opp og utsiktene bedres. [I sin politiske plattform sier Regjeringen det som følger: «Når veksten i økonomien tar seg opp, må bruken av oljeinntekter igjen tilsvare realavkastningen av Statens pensjonsfond utland. …»] Dette vil bidra til å dempe behovet for Norges Bank til å øke renten framover og det vil bidra til at ikke kronen styrkes ytterligere. Samtidig må vi unngå at lønnsveksten forverrer konkurranseevnen til norske bedrifter ytterligere som følge av høyere lønnsvekst i Norge enn hos våre handelspartnere. Lønnsoppgjørene er partenes ansvar.

Hvordan stiller du deg til handlingsregelen?

Det etablerte rammeverket for den økonomiske politikken i Norge bidrar til en stabil utvikling for norsk økonomi, med handlingsregelen for budsjettpolitikken, fleksibelt inflasjonsmål i pengepolitikken og pensjonsfondsmekanismen der vi sparer i utlandet gjennom Statens pensjonsfond som viktige elementer. Regjeringen legger vekt på videreføre dette.

Handlingsregel er en regel for en gradvis og forutsigbar innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi, tilsvarende den forventede avkastningen av Statens pensjonsfond utland. Samtidig åpner regelen for at vi kan bruke mer enn den forventede avkastningen i perioder med lav økonomisk vekst og stigende arbeidsledighet i Norge, mens vi i gode tider skal bruke mindre. Handlingsregelen sikrer også at de som kommer etter oss får ta del i oljeformuen.

Den friheten handlingsregelen gir brukte vi i fjor da det var stor fare for at den internasjonale finanskrisen kunne ramme norsk økonomi og norske arbeidsplasser hardt. På samme måte er det riktig nå, og i tråd med handlingsregelen, å bringe oljepengebruken tilbake til banen for forventet avkastning av Pensjonsfondet utland, den såkalte 4 pst.-banen.

Handlingsregelen legger til rette for en stabil utvikling i norsk økonomi på kort sikt samtidig som den støtter hensynet til senere generasjoner og bærekraften i offentlige finanser. Praktiseringen av handlingsregelen fra år til år avhenger i større grad av den økonomiske situasjonen det aktuelle året enn av hvem som til enhver tid sitter som finansminister i den rød-grønne regjeringen.

Hvilke råd kan finansministeren gi til de som venter seg en strammere økonomi?

·         Hvis mulig: Spar ved å betale ned på lånet.

·         Vurder å avtale en fastpris på husbyggingen.

·         Lag budsjett: Lag en oversikt over inntekter og utgifter hver måned. Man vet som regel hva man får inn, men det er ikke alltid man har oversikt over hva som går ut.

·         Sett dere inn i forskjellen på annuitets- og serielån og velg det som gir mest stabilitet.

·         Forutsigbarhet i denne fasen av livet er viktig. Fast månedlig betaling gir forutsigbarhet.

·         Selv betaler jeg faste avdrag. Det gir en god oversikt over månedlige utgifter.

·         Sørg for eierskifteforsikring når huset skal selges.

·         Sjekk prisen på strømleverandør, forsikring og lån - bruk nettet aktivt. Som forbrukere har dere mye makt. Sammenlign priser på internett - for eksempel på Finansportalen.no.

·         Ikke vær for trofast mot én bank. Bruk en bank som gir deg gode råd.

·         Lån aldri 100 prosent av eiendommens verdi. Å låne mellom 60 og 80 prosent er best. Noen låner mer enn pantet på boligen er verd. Hvis boligprisene faller, får de da store problemer.

·         Spar penger til barna hvis det er mulig.

Til slutt: beskriv hvordan myndighetene best kan forvalte norsk økonomi for fremtiden?

Samarbeid for arbeid. Den viktigste oppgaven for Regjeringen blir å legge til rette for en økonomisk politikk som kan oppfylle generasjonskontrakten. Generasjonskontrakten tar utgangspunkt i at vi har ulike behov i ulike faser av livet, samt at vi bidrar på ulik måte i livsløpet. I tidligere tider ble dette ofte uttrykt som: «Yt etter evne og få etter behov». Det handler om hvordan velferden skal finansieres i et lengre perspektiv.

Verdien av vår samlede arbeidsinnsats – nå og i framtida - utgjør om lag 80 pst. av vår nasjonalformue. Pensjonsfondet og verdien av de gjenværende olje- og gassreservene på norsk sokkel utgjør på sin side i underkant av 10 pst. av denne formuen. Disse tallene illustrerer viktigheten av at vi lykkes i å ta vare på og utvikle arbeidskraften. Dersom vi over tid klarer å øke avkastningen av arbeidskraften med ett prosentpoeng, vil det som en teknisk illustrasjon tilsvare en økt realavkastning av den samlede oljeformuen (inklusive fondet) på 8 prosentpoeng. Det viktigste i denne sammenhengen er at vi må stå lenger i arbeid og at vi må redusere tilstrømmingen av personer til ulike helserelaterte ordninger.

Tidligere finansminister Erik Brofoss sine ord om at: «vi lever ikke av andres, men hverandres arbeid», har fortsatt gyldighet. Brofoss sa også at «Pengenes betydning for vekst og velferd er betydelig overdrevet – det er arbeidskraften som avgjør.» Velstandsøkningen fra tidlig syttitall og framover forklares ofte med at vi etter hvert fikk oljeinntektene inn i norsk økonomi. Dette er imidlertid bare en del av den samlede historien: Oljeinntektene gjorde det mulig å betale for import uten tilsvarende sysselsetting i konkurranseutsatte fastlandsnæringer. Samtidig fikk vi en kraftig oppgang i sysselsettingen i skjermede næringer i takt med at kvinner i økende grad kom inn i det betalte arbeidslivet. I løpet av de vel tretti årene fra 1972 til 2005 økte yrkesdeltakelsen blant kvinner i alderen 25-54 år fra vel 50 pst. til over 80 pst. Et liknende eksempel er den sterke produksjonsveksten fra 2005 som ikke ville vært mulig uten den store arbeidsinnvandringen fra særlig det tidligere Øst-Europa.

Vi går nå inn i en periode der vi ikke kan regne med den samme rikelige tilgangen på arbeidskraft. Årskullene som kommer ut i arbeidsmarkedet vil ikke være store nok til å motvirke at stadig større årskull vil forlate arbeidslivet i den andre enden. Samtidig fortsetter veksten i antallet som forlater arbeidslivet av helserelaterte grunner. I fjor mottok hele 20 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder en helserelatert trygdeytelse eller AFP. Det ligger an til en vedvarende økning i andelen eldre i befolkningen i tiden framover. Børen de som er i arbeid må bære på ryggen for å finansiere velferdsordningene kan rett og slett bli for stor.

Regjeringen vil føre en helhetlig og sammenhengende politikk som tar tak i de betydelige utfordringene i arbeidsmarkedet. En slik politikk må bygge opp under arbeidslinjen fra Solidaritetsalternativet og ha som hovedformål å foredle arbeidskraften for framtida. Vår velferdsmodell hviler på forutsetningen om høy yrkesdeltakelse. Det er arbeidslivet som bærer generasjonskontrakten. Det er ikke oljeformuen som vil avgjøre dette. Forvaltningen av oljeformuen må først og fremst understøtte en langsiktig og bærekraftig økonomisk politikk.

Regjeringen har tatt initiativ til samråd for arbeid for å få dette til. Vi ønsker å samarbeide for arbeid med alle aktører og deltakere i det norske samfunnet i dette prosjektet.

Av: Fredrik Julian Lie-Hagen, Foto: Arbeiderpartiet.