Innlåsningseffekten alle ser,

men som Finansdepartementet lukker øynene for.

Aksjer og skatt er et stort og komplisert tema som det sikkert vil bli skrevet mye om på denne bloggen etter hvert. I denne omgang vil jeg imidlertid nøye meg med å slå fast det helt åpenbare, nemlig at det viktigste når det gjelder regler om aksjebeskatning er at de ikke står i veien for sunne og fornuftige investeringsbeslutninger. Det gjør de dessverre i dag, men Finansdepartementet lukker øynene.

I dag må jo alle som ikke har opprettet egne investeringsselskaper betale skatt på aksjegevinster og – utbytter selv om man bruker pengene til å kjøpe nye aksjer eller fondsandeler. At skatten ikke kan utsettes til den dagen man bruker pengene til noe annet enn aksjesparing, fører til at vi kvier oss for å gjøre justeringer i porteføljen som vi ellers ville gjort. Kanskje kunne man tenke seg å selge seg ned i en aksje som har steget mye for å putte pengene i et annet selskap eller i et aksje- eller rentefond? Kanskje burde man gradvis redusere aksjeandelen i porteføljen når man nærmer seg pensjonsalderen? Noen vil kanskje benytte sin forbrukermakt til å flytte sparepengene fra en dyr og dårlig forvalter til en annen som man oppfatter som bedre og billigere. Men det blir ikke noe av siden et salg automatisk får skattemessige effekter. Slik hindrer reglene sparekapitalen vår fra å søke seg dit den gjør best nytte. 

Denne såkalte innelåsningseffekten adresseres blant annet i en utredning om konkurransen for verdipapirfond som Finanstilsynet (den gang Kredittilsynet) i sin tid gjorde på oppdrag av Finansdepartementet. Der skriver Finanstilsynet riktignok at det å ”vurdere skatteregler som reduserer eller fjerner incitamentet til å bli værende i et fond når kunden selv vurderer at det finnes bedre alternative fondsinvesteringer” var utenfor det mandatet departementet hadde gitt dem, men like fullt beskrives effektene som ”betydelige” og Finanstilsynets konklusjoner om innelåsningseffekten støttes av blant andre Konkurransetilsynet og Verdipapirfondenes forening i deres respektive høringssvar.

Men at du, vi, bransjen og alle de relevante tilsynsmyndighetene ser en slik innelåsningseffekt er ikke godt nok for Finansdepartementet. Da Regjeringen i vår vendte tommelen ned for Aksjonærforeningens forslag om å utvide skattelovens fritaksmetode slik at også personlige sparere kan få den skatteutsettelsen investeringsselskaper har, argumenterte man nemlig nettopp med at det ikke er grunn til å tro at dagens skatteregler fører til nevneverdig innelåsing! Forstå det den som kan!

Om ikke annet så beviser dette med all ønskelig tydelighet at vi trenger en aksjonærforening som jevnt og trutt og med din støtte arbeider for å bringe aksjonærers hverdag og virkelighet inn i departementale kontorer. Det er ikke godt nok at finansnæringen kommer oss i møte med investeringskontoer. For det er ikke flere forsikringsprodukter vi ønsker oss, men best mulige forutsetninger for å fatte sunne investeringsbeslutninger.