Aksjevilkår ”på anbud”

Debattartikkel, Finansavisen tirsdag 11.oktober 2011

Anders Skar, Nordnet

Bernt Bangstad, Aksjonærforeningen

Vi som har mye kontakt med norske småinvestorer, får hyppige og klare tilbakemeldinger om at rapporteringen og reglene rundt aksjebeskatningen gjør at mange mister lysten på å delta i verdipapirmarkedet. At vilkårene er bedre og enklere for dem som har ressurser nok til å opprette egne investeringsselskaper, er til liten trøst for en småinvestor.  

Anders Skar



Nå tar finansbransjen jobben med å rette opp de skjevhetene som politikerne skaper. Det er ikke ideelt, men kommer som en konsekvens av manglende politisk forståelse for viktigheten av bred allmenn deltakelse i aksjemarkedet.

Innlåsningseffekten

I dag må man betale skatt på aksjegevinster og – utbytter selv om man bruker pengene til å kjøpe nye aksjer eller fondsandeler. Det slipper de som har opprettet investeringsselskaper. De betaler skatt først når de tar pengene ut av selskapet. At skatt må betales i dag og ikke kan utsettes til den dagen man bruker pengene til noe annet enn aksjesparing, fører til at investorer kvier seg for å gjøre justeringer i porteføljen. Kanskje kunne man tenke seg å selge seg ned i en aksje som har steget mye for å putte pengene i et aksje- eller rentefond? Kanskje burde man gradvis redusere aksjeandelen i portefølje når man nærmer seg pensjonsalderen? Andre vil kanskje benytte sin forbrukermakt til å flytte sparepengene fra en dyr og dårlig forvalter til en annen som man oppfatter som bedre og billigere. Men skattereglene hemmer slike samfunnsøkonomisk sunne investeringsbeslutninger.



Bernt Bangstad



Innlåsningseffekten adresseres blant annet i en utredning som Finanstilsynet i sin tid gjorde på oppdrag av Finansdepartementet. Det å ”vurdere skatteregler som reduserer eller fjerner incitamentet  til å bli værende i et fond når kunden selv vurderer at det finnes bedre alternative fondsinvesteringer” anså imidlertid tilsynet som utenfor det mandatet departementet hadde gitt dem. Effektene betegnes imidlertid som ”betydelige” og Finanstilsynets konklusjoner støttes av blant andre Konkurransetilsynet og Verdipapirfondenes forening i deres respektive høringssvar.

Men at du, vi, bransjen og de relevante tilsynsmyndighetene ser en slik innlåsningseffekt er ikke godt nok for Finansdepartementet. Da Regjeringen i vår vendte tommelen ned for Aksjonærforeningens forslag om å utvide skattelovens fritaksmetode til også å omfatte personlige sparere, argumenterte man nemlig nettopp med at det ikke er grunn til å tro at dagens skatteregler fører til nevneverdig innelåsing! Forstå det den som kan.

Investeringskonto

Gjennom såkalte investeringskontoer tilbyr nå finansnæringen småinvestorene den likebehandlingen som det politiske flertallet nekter dem. De tilbyr småinvestorene den fleksibilitet og forenkling som skatteloven tilbyr de mest ressurssterke. Og mer til, for ved hjelp av dette produktet oppnår man også skatteutsettelse på rente.

Men produktet har en pris. Ikke i form av høye gebyrer, det har Nordnet sørget for gjennom å tilby investeringskonto gratis, men først og fremst gjennom at spareren må avstå  fra sentrale aksjonærrettigheter. For det første mister man skjermingsfradraget noe som først og fremst er en ulempe for den passive investoren. Ikke i så stor grad for den aktive. For det andre klipper kontoen båndet mellom næringsliv og investor. Selv om du investerer i Hydro-aksjer er du altså ikke Hydroaksjonær, fordi det egentlig er et forsikringsselskap som eier aksjene.  Dermed har man ingen rett til å delta verken på generalforsamlinger eller i kapitalutvidelser. Det siste har riktignok Nordnet funnet en løsning på.

Bredt allment eierskap

For mange småinvestorer betyr ikke retten til å delta på generalforsamlinger all verdens. Og de som ønsker den kan naturligvis fortsette å spare på ”gammelmåten”. Men i et land der mindre enn 4 prosent av de børsnoterte selskapene eies av personlige sparere bør flere enn oss være bekymret. Norsk næringsliv trenger nemlig også eiere som er laget av kjøtt og blod. Eiere med hjerter som banker for virksomhetene og med hjerner som forstår deres berettigelse og betingelser.

Ved ikke å ville utvide fritaksmetoden slik Aksjonærforeningen har foreslått, legger Regjeringen aksjesparingens rammevilkår nærmest ”ut på anbud”. Og private aktører lar ikke vente på seg. Gjennom kreative løsninger som forsikringsproduktet investeringskonto tilbys kundene det de etterspør. Skulle bare mangle. Men samtidig øker avstanden mellom det sparende publikum og det verdiskapende næringslivet. Er det slik vi vil ha det?