Regjeringen vil
ha mer langsiktig sparing. Dessuten vil den at folk flest skal spare mer i
aksjer. Øke sitt eierskap i norske bedrifter, skrev den i sin politiske
plattform. Vel og bra. Ja riktig lovende ble det da finansministeren slo fast
at «Vi trenger langt mindre skatt på det vi vil ha mer av». Likevel, til tross
for at både logikk og fornuft skulle tilsi at det gikk mot langt mindre skatt
på aksjesparing, foreslår regjeringen det stikk motsatte.
Mens skatten på
all annen kapitalinntekt senkes til 22% (f.o.m. 2018), tillegges aksjeinntekter
en straffeskatt som gir en samlet skattesats på 32% i 2018 og fremover. Dermed
kaster man tilsynelatende ubekymret nok et prinsipp over bord, nemlig at ulike
spareformer bør behandles likt.
Man begrunner
krumspringet med at skatteøkningen vil forhindre det man kaller inntektskifte, at
de som selv eier den bedriften de jobber i velger å ta ut vederlag for utført
arbeid i form av utbytte heller enn som lønn. Begrunnelsen er heftet med mange
svakheter. Den største er at den bare er relevant for de som har en så sterkt
eierposisjon at de kan inntektskifte. For det store flertallet aksjonærer og
aksjefondsandelseiere – vi snakker blant annet om langt mer enn en million helt
alminnelige sparere – er inntektskifte en umulighet. En regel som skal
forhindre at du og jeg går hen og gjør det umulige, får et umiskjennelig preg
av «God dag mann økseskaft». Kjære finansminister: Det sparende publikum
fortjener i anstendighetens navn en bedre begrunnelse for noe som fremstår som
en ren straffeskatt.
Å innføre
forskjellsbehandling der likebehandling råder er en ganske umoderne øvelse. Det
er ikke uten videre opplagt at den som setter pengene sine i banken, låner dem
bort eller kjøper en utleiebolig, kan glede seg over markant redusert skatt på
avkastningen sin mens de som sparer i aksjer eller aksjefond skal straffes med
en like markant skatteøkning. Det må forklares. Signalene – kjøp bolig, selg
aksjer og aksjefond – er stikk i strid ikke bare med regjeringens egne
prinsipper, men også med sunn fornuft. Kjære finansminister: Hvorfor denne
forskjellsbehandlingen? Og hvorfor akkurat nå i disse krevende tider?
Forskjellsbehandling
er og blir en uting. Lovfestet sådan er riktig ille. Den undergraver
skattemoralen og i dette tilfellet skaper den en situasjonen som formelig roper
på kreative spareprodukter som kan nøytralisere ulikheten. Finansnæringen står
alltid parat til å gi sine kunder det lovgiver vil forbeholde andre. Allerede i
dag selger den produkter som gjør det som egentlig er aksjeinntekter om til
renteinntekter. Og nye produkter vil komme. Å forsøke å stoppe dette bare for å
tviholde på en forskjellsbehandling man ikke kan begrunne, er fåfengt og ikke
særlig produktivt.
Da er det
enklere, smarte og billigere å skrinlegge hele ideen om forskjellsbehandling. Glem
forslaget om straffeskatt på aksjeinntekter eller i det minste på
aksjespareinntekter. Inntekter som likevel aldri kan inntektskiftes. Som for
eksempel utbytter og gevinster som stammer fra børsnoterte aksjer og fra
aksjefond. Det finnes enkle måter å gjøre det på som ikke bare er lette å
forklare, forstå og administrere, men også umulige å omgå.
